Å kunne vandre rundt i de skyggefulle kvartalene i Fuengirola en solfylt dag i mars er virkelig et privilegium! Fuengirola sentrum består av et nettverk av gater og torg som går parallelt med den lange strandstrekningen, og strendene har gjort byen til et populært feriemål både blant spanjoler og turister fra andre land. I Fuengirola har du alt du trenger like i nærheten, så du trenger ikke å reise langt for å oppleve ting. Den enkleste måten å komme seg rundt i sentrum på er faktisk til fots.
Fuengirola er litt annerledes sammenlignet med andre byer på Costa del Sol. Den har ikke et historisk sentrum som du ville sett i Malaga eller Marbella, men er en del av byen kalles av lokalbefolkningen for “gamlebyen”. Dette er området som ligger rundt hovedpostkontoret og Plaza de la Constitution. Når noen snakker om Gamlebyen siktes det som regel til området her hvor du finner den trange, eldste delen av byen. I dag domineres den av rekkehus med butikker, barer og restauranter.
FOTO: Ingleson
Jeg har i grunnen ikke vært så glad i å dra inn til Fuengirola tidligere, men har i den senere tid kost meg med å ta en rusletur i smågatene rundt Plaza de la Constitution. Plaza de la Constitution er vakker med den katolske kirken Nuestra Senora del Rosario i den ene enden, duftende appelsintrærne, fontene og ikke minst det lille blomster utsalget i motsatt ende. Ser en nøye etter er det også små “pittoreske” steder innimellom butikker, skjønnhetssalonger og hektiske små spisesteder som serverer kald drikke i varmen og deilige tapasretter. Selv har jeg forelsket meg i stedet ” Restaurante El Cielo Tapas & Cava” som serverer delikate tapasretter laget av svært gode råvarer!
FOTO: Facebook Restaurante El Cielo Tapas & Cava
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Benahavis er en av flere sjarmerende landsbyene på Costa del Sol. Den ligger bortgjemt i en dal i fjellene ca 6 km fra Marbella. Landsbyen har bevart mye av sin opprinnelige sjarm og er en livlig landsby året rundt. Byen er kjent for sitt gode kjøkken, og kan tilby en rekke utmerkede restauranter som besøkes av fastboende og turister.
Å reise til Benahavis utenfor sesong er en sann glede. Denne gangen har det vært såvidt varmt her nede at en tur til litt svalere omgivelser er en deilig bonus. Det å kunne gå rundt i de svale smågatene og se på de vakre omgivelsene er virkelig en opplevelse som kan anbefales. Så er det ikke til å legge skjul på at utvalget av deilige spisesteder definitivt bidrar til at Benahavis er et flott reisemål selv om prisene her er høyere enn mange andre steder.
FOTO: Ingleson
Valget vårt denne dagen falt på Resturant Los Abanicos. Den ligger i en vakker, smal gate med bord ut på gaten, noe som skaper en livlig og levende atmosfære. Dette er en familiebedrift. Foran den står Juan Díaz, en av sønnene til grunnleggeren. Han begynte å jobbe med faren sin sommeren da han var 14 år, og jobber der den dag i dag.
FOTO: Ingleson
Menyen Resturant Los Abanicos tilbyr har et bredt spekter av alternativer, fra tradisjonelle spanske retter til mer moderne varianter av klassiske retter. Porsjonene er svært rause og kvaliteten på maten er utmerket. Selv valgte jeg å bestille Totalt sett er Resturant Los Abanicos et flott sted å besøke for et deilig måltid i en herlig atmosfære.
FOTO: Ingleson
Jeg valgte å gå for den klassiske gryteretten Ossobuco. Det er egentlig en Italiensk rett som lages av kalveskanker i skiver. Osso buco betyr egentlig “knokkelens hull” og henviser til “hullet” som er midt i benet der hvor margen er. Margen er med på å gi Ossobuco den fantastiske smaken. Det vanligste er å servere retten sammen med risotto milanese. Jeg fikk den servert med potetmos og nøt altså et måltid med mørt kjøtt og nydelige smaker.
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Drøye en uke har gått siden vi landet i Malaga for et etterlengtet opphold i varmen. Å for en uke! Her er det vår og strålende sol med en temperatur en bare kan drømme om. Etter en lang og svært fuktig vinter på Vestlandet, er det som å våkne opp av vinterdvalen. Både kropp og sjel tiner sakte men sikkert opp og det kjennes ut som alle leddene smøres klar for en ny sesong.
Her nede nytes livet til fulle med mat og prat og deilige gåturer i vakre omgivelser. Naturen stråler i gult nå når Mimosaen står i full blomst. I månedene januar, februar og ut mars blomstrer Mimosatrærne langs Middelhavskysten og de gule, strålende blomstene mot det turkise Middelhavet er et fantastisk skue. Ingen ting slår imidlertid blomstringen til appelsintrærne. Duften av blomstrende appelsintrær er aldeles nydelig. Jeg kan virkelig kjenne meg igjen i oksen Ferdinan som heller ville stå under treet sitt å kjenne duften av blomstene fremfor å løpe rundt med de andre oksene.
Jeg har lagt bak meg et litt krevende år med to flyttinger på 10 måneder. Valg av bosted er etter andre flytting helt strålende, men det må sies at det mentalt og fysisk har krevd sitt. Jeg setter derfor ekstra pris på ferieoppholdet denne gangen og føler at jeg virkelig kommer til hektene igjen. Å det er helt ideelt foran en sesong med mulighet for mer bevegelse og uteliv!
Så er det allikevel med en liten bismak når en leser avisene. Med temperaturer rundt 30 grader har flere spanske byer satt nye varmerekorder allerede i mars. I byen Palma på Mallorca er det målt 27,3 grader mens Castellón, nord for Valencia, målte hele 30,8 grader her om dagen. Dette er det varmeste siden målingene startet for omkring 150 år siden. Det er definitivt godt for en frossen nordboer, men det skal jo ikke være sånn. Storbritannia, Irland, Frankrike og Spania konstaterte nylig at 2022 var det varmeste året som noensinne er målt. Nå er det altså tendenser til nye varmerekorder.
FOTO: Bergesen
Jeg er nå midtveis i ferien og nyter som sagt hver dag til fulle! Dagen i dag har jeg brukt i vakre Benahavís, en fjellandsby mellom Marbella, Estepona og Ronda, men den historien må vente til en annen dag!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Bergen har de siste dagene vist seg fra sin beste side, å livet kjennes godt ut! Torsdager formiddag er “fridager” for meg. Da er “gubben” sammen med en dugnadsgjeng som lager flotte turstier rundt Myrdalsvannet. Dugnadsgjengen støttes forøvrig av GC Rieber Fondene, som i mange år har prioritert formål som kan fremme friluftsliv. Fondene skal virke til Bergen Bys vel og har fortrinnsvis satset på tilrettelegging slik at flest mulig skal ha glede av fjellene og naturen i og rundt Bergen. Et viktig mål er også at barn og unge skal få lett tilgang til utendørs aktiviteter, og ikke bare utfolde seg innendørs.
Bergen er for noen viden kjent for sine bakker med bebyggelse i bratte skråninger. Ikke helt et terreng som frister en “utrent” østlending! Det er derfor fantastisk å bo i den flate delen av sentrum slik at det å gå tur faktisk er realistisk for en med leddgikt og litt “vondt i viljen”. Det er heller ikke så lenge siden Bybanens nye trasé til Fyllingsdalen åpnet, noe som gjør det utrolig lettvint å bruke kollektiv transport i hverdagen. Det åpner jo faktisk for utvidelse av lengden på turer her vi nå bor.
Ingen ting er vakrere enn Bergen by i strålende solskinn. Det blir liksom litt fest hver gang solen titter frem når nedbørsmengden er såvidt heftig året igjennom. Jeg har derfor satt av formiddagen til en tur rundt Store Lungegårdsvannet med et lite kaffestopp midtveis hos Baker Brun. Turer blir, etter min mening, mye koseligere når en kan unne seg en liten kaffetår underveis!
FOTO: Susanne Koch Lisens: CC BY SA 3.0
Det er ikke til å legge skjul på at det å flytte inn til Bergen sentrum har vært en sann lykke for oss to som er vant til å bo ved kysten mer eller mindre uten bakker. Bergen Sentrum er akkurat passe stort til at det er mulig å ta beina fatt fremfor å kjøre. En komme seg lett rundt der en trenger, og det myldrer av alle slags butikker og spisesteder.
Sentrum byr på flere hyggelige parker, noe som gjør det ekstra koselig å ta en gåtur når solen titter frem. Skulle det mot formodning bli en litt lengre tur enn planlagt er det bare å sette seg på Bybanen for å kommer raskt og behagelig hjem. Det er heller ingen ulempe at det rett ved bybanestoppet ligger en fantastisk delikatesse butikk, Møllendal Fetevarer, som lokker med masser av deilige fristelser. I dag var det stengt da jeg gikk forbi så jeg håper på bedre lykke neste gang!
FOTO: Møllendal Fetevare Facebook
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Suppe når det er vått og grått ute er alltid en innertier! Da jeg åpnet kjøleskapet for å finne ut hva jeg skulle lage til middag i dag, var det ikke tvil om hvilke ingrediens som kom til å spille førstefiolin. Jeg har åpenbart handlet inn litt mer spinat enn vi har hatt bruk for, så jeg la inn et søk på nettet etter en litt lettvint oppskrift som inneholdt spinat. Valget falt til slutt på denne oppskriften fra Ida Gran Jansen.
SPINATSUPPE
2 ss smør
2 ss olivenolje
2 fedd hvitløk
2 sjalottløk
400 g fersk spinat
1 ss hvetemel
3 dl kremfløte
4 dl vann
1.5 ss flytende kyllingfond
1-2 ss sitronsaft
1-2 ts salt
2 klyper pepper
4 kokte egg
Smelt smør og olje i en kjele. Stek finhakket sjalottløk og hvitløk i 5 minutter til det har blitt gyldent og lukter himmelsk. Ha i spinat og la spinaten “falle sammen” så den reduseres betraktelig i størrelse. Ta opp alt fra gryten (unntatt væsken) og ha det i en blender. I kjelen hvor væsken fra spinaten fortsatt er kan du vispe inn 1 ss hvetemel. La det surre på medium varme i 1 minutt før du sper ut med vann, kremfløte og flytende kyllingfond. Kok opp mens du visper ut alle klumper og la koke i 10 minutter. Hell så denne suppen over i blenderen sammen med spinaten og kjør alt sammen til en helt glatt suppe. Hell suppen tilbake i kjelen og smak til med salt, pepper og sitronsaft. Server bløtkokte egg til.
Nå skal det vel egentlig sies at jeg ikke er så glad i spinat, men jeg synes en skal bruke den maten som er i skapet. Jeg har alltid vært glad i å lage mat fra bunnen og synses det er spennende med nye oppskrifter. Supper gir en mulighet til å bruke litt forskjellig krydder som “pimper opp” smaken på noe som egentlig er litt smakløst. Jeg la derfor til litt chili i tillegg til sjalottløk og hvitløk.
FOTO: Ingleson
Suppen var smakfull og veldig lett å lage. Jeg synes imidlertid at det måtte litt vel mye jevning til for å få passe konsistens på suppen. Jeg er nok vant til å bruke grønnsaker med noe mere “substans” når jeg lager suppe. Kunne kanskje vært kombinert med potet for litt mer “naturlig stivelse”.
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Lørdag skrev TV2 et langt og tildels rystende innlegg om de stridigheter som den siste uken er blitt avdekket blant Viggo Kristiansens advokater og støttespillere.
Som leser opplever jeg at TV2 sin artikkel er lang med en svært omfattende mengde informasjon. Det jeg imidlertid bet meg merke i er, hvem som gjentatte ganger tar initiativ til og agerer først når det kommer til å skape konfliktene i de situasjonene TV2 beskriver.
Først vil jeg imidlertid understreke at jeg støtter Mikkel Tronsrud fullt og helt. Jeg registrer at Mikkel Tronsrud personlig har bedt TV2 om å oppheve kildevernet for sin del, i håp om at det skal kunne dokumentere at ingenting av TV2 sitt skriftlige materiale kommer fra ham!
Hovedregelen er at kilder skal identifiseres og samfunnsdebatten føres på åpent vis. Men mediene kan – på bakgrunn av et ønske om få frem viktig informasjon – love en kilde anonymitet, et såkalt kildevern. Kildevernet er absolutt. Det skal pressens kilder være helt trygge på. TV2 kan altså ikke oppheve kildevernet i denne saken.
Det jeg undrer med over er imidlertid hvorvidt det i denne saken er klokt å tilby en kilde et slikt kildevern.
Innledningsvis i artikkelen leser vi om en episode der Bjørn Olav Jahr intervjues av NRKs radiostudio om bøkene han har skrevet i forhold til Baneheia-saken. Han snakker åpent om at det har vært tøft å jobbe med bøkene, ikke minst fordi han hele tiden har flagget sin overbevisning om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Han beskriver at han har opplevd dette som krevende og at han har opplevd å stå veldig alene. Han forteller at han har møtt nye motbør, for eksempel fra journalister som mente at han ikke kunne gå inn i Baneheia-saken fordi han ikke dekket rettssakene.
Jeg forstår det slik at det er det å fronte saken offentlig han beskriver som belastende og til tider svært ensomt. De fleste av oss som har fulgt saken vet at dette er en svært korrekt beskrivelse av situasjonen frem til saken faktisk ble gjenopptatt.
Eivind Pedersen reagerer imidlertid sterkt på dette intervjuet og kontakter Bjørn Olav Jahr personlig. Han utrykker da forskrekkelse over intervjuet og det han beskriver å være en hyllest av seg selv på Ukeslutt. Videre synes han det er frekt når Jahr påstår at han har stått veldig alene under arbeidet med de to bøkene han har utgitt.
I kjølvannet av dette går Terje Helland ut og støtter Eivind Pedersen sin kritikk av Bjørn Olav Jahr. Han uttaler blant annet at det er fortvilende å se hvor fullstendig misvisende og selvsentrert Bjørn Olav Jahr er nå han snakker om sin egen bok og når han forteller om den tøffe tiden det har vært å stå alene. Han omtaler det rett og slett som patetisk! Han avslutter det hele med at det ikke hadde vært en historie å skrive eller noen bøker uten jobben Eivind Pedersen, advokat Arvid Sjødin og han selv har gjort. Dette fremstår for meg som en sannhet med store modifikasjoner!
Allerede i 2004 kom Viggo Kristiansen i kontakt med Atle Austad som etter hvert skulle være den som støttet Viggo i ønsket om å gjenoppta saken og som tok til orde i pressen for at Viggo Kristiansen var uskyldig dømt. Han er også den som etter min mening hardest har blitt forfulgt for å fremme dette synet offentlig.
For ordens skyld er det viktig for meg og understreker at det overhode ikke hersker noen tvil om at Eivind Pedersen og Terje Helland begge har bidratt aktivt i prosessen for å få Viggo Kristiansen frikjent.
Artikkelen i TV2 understreker dette ved å peke på at Eivind Pedersen allerede under rettssaken stilte spørsmålstegn ved det som skjedde og selv tok initiativ til egne undersøkelser. Han skrev og fikk publiserte artikkelen «Hadde ikke tid til drap», som sto på trykk i Dagbladet den 22. mai i 2001.
Jeg har imidlertid til gode å se at Eivind Pedersen i perioden mellom den første artikkelen i 2001 frem til saken i 2017 ble besluttet gjenopptatt, har utgitt artikler eller tatt kampen i offentlige mediene for å belyse nettopp dette at Viggo Kristiansen kan være uskyldig dømt.
Jeg registrer at det henvises til arbeidet med bloggen “Viggo Kristiansen” som har vært drevet av støttegruppen, men finner heller ikke der artikler skrevet av Eivind Pedersen jfr. bloggens egen sider Artikler / Dokumenta og Media.
Neste direkte konfrontasjon internt i støttegruppa er, som det kommer frem i TV2 sin artikkel, nok en gang i forbindelse med utgivelsen av Bjørn Olav Jahr sin andre bok.
Like før lanseringen skriver Mikkel Tronsrud en omtale av boken, som han publiserer på nettsiden til Kristiansens støttegruppe. Ifølge TV2 sine opplysninger ble Tronsrud sin tekst “avpublisert” eller usynliggjort, slik at man ikke lenger kunne se den. Den som hadde administratortilgang til denne siden den gangen var Terje Helland. Helland avviser imidlertid “at noe er blitt slettet fra bloggen” og viser til at han selv har markedsført materiale som Bjørn Olav Jahr har laget. Nok en gang er altså Terje Helland i sentrum av interne uenigheter, denne gang med Mikkel Tronsrud.
Sommeren 2022 etablerer Terje Helland og Eivind Pedersen selskapet Hepe AS. Duoen er straks klare til å utgi sin egen bok om Baneheia-saken. Pedersen er forfatter av boken, og Helland skal sørge for promotering.
I september inviteres Eivind Pedersen til podkasten «Tut & mediekjør» for å snakke om sitt engasjement i saken. I dette intervjuet kommer Pedersen med en brannfakkel. Han forteller at Bjørn Olav Jahr, da han skulle starte arbeidet med sine bøker, først skal ha ringt Eivin Pedersen med spørsmål om det kunne være aktuelt med et boksamarbeid og at Klomsæt skulle ha en sentral rolle i dette arbeidet.
Bjørn Olav Jahr går umiddelbart ut i sosiale medier og avviser at han noen sinne skal ha forsøkte å få til et boksamarbeid med Eivind Pedersen. Han avviser også at han skal ha hatt et samarbeid med advokat Klomsæt.
Eivind Pedersen trekker da sitt eget utsagnet fra podkasten delvis tilbake og mener det er en “misforståelse” at Jahr forsøkte å få til et boksamarbeid med han. Han mener Jahr “kanskje” skal ha ytret ønske om bistand til sin første bok.
Den siste konfrontasjonen manifesterer seg på sensommeren 2022. Eivind Pedersen nærmer seg ferdig med sin egen bok om Baneheia-saken. I august får imidlertid Viggo Kristiansen se noe av bokens innhold og reagerer kraftig. Han reagerer svært sterkt på at Pedersen, etter hans vurdering, har blandet roller over lang tid. Han sikter da til Eivind Pedersens roller som journalist, støttespiller og som «venn» av familien.
Viggo Kristiansen mener Pedersen har forsøkt å berike seg på ham, blant annet ved å selge bilder av ham uten tillatelse og ved å gi ut en bok mot hans vilje. Denne kritikken blir gjentatte ganger forsøkt formidlet videre med det resultat at Eivind Pedersen i en e-post skal ha truet Viggo Kristiansen med injuriesøksmål.
TV2 skriver dat e har fått tilgang til denne e-posten som også er gjengitt i artikkelen.
«I løpet av natten har vår felles bekjente kommet med så graverende påstander at min grense er nådd. Nå må noen fortelle VK at han risikerer injuriesøksmål, dersom han fortsetter sitt meningsløse raid».
Etter dette ble både Terje Helland og Eivind Pedersen erklært som «Persona non grata» av Viggo Kristiansen.
For meg har nettopp dette vært med å påvirke hvem jeg tror på i denne saken. Når Viggo Kristiansen, hovedpersonen i denne saken så tydelig tar avstand fra to “støttespillere” er det med dette bakteppet jeg danner meg en mening om hvem som snakker sant i denne saken!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Jeg har alltid elsket scones og tenker det skyldes mine engelske gener. Servert med “Clotted cream” er det en sann nytelse! Scones er ofte nevnt i sammenheng med “Afternoon tea” som har blitt mer og mer vanlig også her i Norge.
Afternoon tea er et engelsk måltid som serveres på ettermiddagen, ved 4–5-tiden. Menyen består av te, sandwich, scones og kaker, og maten anrettes gjerne på serveringsfat i tre etasjer. Afternoon tea er like mye et ritual som et måltid. Tradisjonen har røtter til det engelske hoffet på 1800-tallet, og har en rekke regler for etikette knyttet til seg. Cream Tea er imidlertid den letteste varianten med te, scones, clotted cream og jordbærsyltetøy. Servert med friske jordbær, kalles denne varianten Strawberry Tea.
Jeg har i alle år vært langt over middels glad i å lage mat og bake. Jeg har imidlertid aldri kastet meg over scones, litt fordi jeg synes de jeg får servert enkelte ganger kan være i tørreste laget. Her om dagen kom jeg imidlertid over en oppskrift på siden Det søte liv som jeg av en eller annen grunn fikk lyst til å prøve. Den appellerte nok litt ufortjent til min tanke om en sunn variant av disse delikatessene så jeg bestemt meg for å kaste meg ut i det og prøve!
Grove scones med rosiner og valnøtter
300 g hvetemel
100 g fint, sammalt rugmel
100 g sammalt spelt
4 ts bakepulver
150 g sukker
250 g smør
2 egg
2,5 dl kremfløte
250 g rosiner
200 g valnøtter
Egg og litt melk til pensling!
Start gjerne en time i forkant med å legge rosinene i bløt. Det er bare å ha dem i en bolle eller kjele og helle over kokende vann. La rosinene stå og trekk i det varme vannet. Etter en times tid, helles vannet av rosinene.
Bland meltypene sammen i en bolle. Tilsett bakepulver og sukker og rør godt sammen.cTilsett romtemperert, mykt smør og smuldre det i det tørre med fingrene (eller du kan bruke food processor). Visp egg og fløte lett sammen med en gaffel og ha dette i bollen med det tørre. Kna deigen raskt sammen med hendene (se tips). Det skal bli en bløt og klissete deig. Tilsett de bløte rosinene og grovt hakkede valnøtter og elt dem raskt inn i deigen.
Ha deigen på et godt melet bakebord. Klapp den lett utover med hendene og del deigen i emner, som formes til små, tykke trekanter. Legg sconesene på stekeplater. Pensle over med egg som er vispet lett sammen med litt melk. Stek sconesene midt i ovnen ved 180°C i ca. 20 minutter, til de er gylne og gjennomstekte.
Jeg valgte å brukte foodprosessor, så jeg var litt spent på resultatet. Tilsatte nok litt mere mel til jeg synes deigen ble perfekt å forme uten at det klistret seg til benken. Jeg valgte å bruke et glass til å stikke ut sconesene med så de ble runde. Alt i alt var oppskriften enkel å følge og resultatet ble etter min mening perfekt!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Å ja dagene har virkelig kommet og gått og det i en forrykende fart. Når jeg titter inn her på bloggen har det gått hele 48 dager siden sist jeg publiserte forrige innlegg her på bloggen. Det har vært ulike grunner til det, men i hovedsak har det dreid seg om skrivesperre og manglende motivasjon. Så da har jeg tenkt at det er klokt å vente så lysten dukker opp igjen, å det har den altså gjort! Så har også dagene vært fylt av ulike ting og mye har skjedd siden sist.
Om en drøy uke flytter vi fra vakre Salhus inn til Bergen sentrum. Det har vært et fint år ved havet, men av helsemessige årsaker er det greit å bo litt mere sentralt i en leilighet med heis og lett tilgang til offentlig kommunikasjon. Vi er nok typisk “østlendinger” som er lite vant til bakkene som finnes her på Vestlandet så vi gleder oss begge til å komme inn til byen med flere muligheter til å gå turer og sykle.
Vi flytter inn i en to roms leilighet på 56 kvm liggende rett ved Store Lundgårdsvann, Her bygges Møllendal allmenning, en park som vil gi god plass til et helt nytt grøntområde med et bredt spekter av aktiviteter! Så det blir mulighet for ulike adspredelser bare 2 – 3 minutter fra heimen.
Jeg skal imidlertid ikke legge skjul på at de siste to månedene har vært over middels krevende. Helsa har kranglet og energinivået har vært på bånn, så helt hverdagslige aktiviteter har krevd mer enn vanlig. Den første julen på en helt annen kant av landet enn resten av familien har nok også bidratt til at ting har blitt annerledes enn vi er vant til. En overgang en må forvente når en flytter, men det har krevd både tid og krefter.
Illustrasjon: White arkitekter
Nye tradisjoner skal formes og det midt i en flytteprosess. Det skal derfor bli godt å komme inn i ny leilighet og skape et nytt hjem, nye hverdager med sin egen rytme. Vi flytter inn i en leilighet som etter vår mening er lys og luftig med en praktisk utforming. Så er det selvfølgelig ikke noe minus at Mari bor på andre siden av Store Lundgårdsvann, kun to stoppesteder unna med bussen eller 20 minutter å gå!
Dagene nå går med til pakking og planlegging av selve flytteprosessen. Nå har vi heldigvis rimelig god oversikt og orden i hva som skal med etter å ha flyttet “et helt hjem” over fjellet så det blir nok en enkel prosess med mange småturer mellom Salhus og Møllendal. Jeg pakker som alltid “glasstøy” og servise pent og pyntelig i esker, mens gubben får fritt leide til å frakte det meste som han vil uten min systematiske innblanding så lenge han tar rom for rom.
Vi gleder oss til dagene som kommer, vi gleder oss til å skape et nytt hjem sammen og vi gleder oss til å utforske nye nærområder både til fots og på sykkel.
FOTO: Prospekt Finn
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Justisministeren kaller saken mot Viggo Kristiansen en rettsskandale og varsler gransking av Baneheia-saken. Regjeringen mener det er helt nødvendig med et granskingsutvalg som skal gå gjennom alle sider av saken. Flere utrykker klart og tydelig at dette er en politi- og rettsskandale med et omfang vi aldri før har sett maken til og at vi nå må vi snu alle steiner. Det ligger an til å bli den største granskingen av rettsaktørene i nyere tid.
Justisministeren understreker at det kommende utvalget vil få et mandat som omfatter alle ledd fra etterforskningen og påtalemyndigheten og til domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen. For å sikre et utvalg med det hun kaller tilstrekkelig uavhengighet vil justisministeren se ut over Norges grenser for å innhente tilstrekkelig med «uhildede» personer.
Jeg må si jeg er meget spent på denne gjennomgangen. Baneheia-saken har, på tross av gjentatte forsøk på gjenopptakelse, systematisk blitt avvist av personer og instanser som i form av sin jobb eller embete har hatt som hovedansvar å sørge for rettsikkerheten i Norge.
Viggo Kristiansen har vært totalt avhengig av frivillige ildsjeler som har lagt ned tusenvis av timer med gratisarbeid for i det heletatt å få prøvd saken sin på nytt. Alle som har jobbet med saken har møtt stengte dører, latterliggjøring og forsøk på «trenering». Ingen, absolutt ingen av de med ansvar for å ivareta rettsikkerheten i Norge har ønsket innsyn denne saken!
Mitt spørsmål i denne saken er hvorvidt noen kommer til å se på Forvaringsinstituttet og situasjonen der den domfelte faktisk er uskyldig dømt.
Forvaring er en straffereaksjonens der varighet blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.
I praksis betyr dette at den domfelte må innrømme skyld og delta på de tiltak som straffeanstalten til enhver tide mener er nødvendig for rehabilitering. Dette skal være tiltak som er såkalt «lovbruddsrelatert» og består eksempelvis av atferdstrening, arbeidstrening eller annen programvirksomhet.
Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet.
Dette forutsetter en omfattende kartlegging og observasjon for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig. En slik kartleggingen tar utgangspunkt i en såkalt «risikovurdering» foretatt i regi av forvaringsanstalten.
Forvaringsfanger som mener seg uskyldig dømt eller dømt på feilaktig grunnlag havner imidlertid i en meget vanskelig situasjon. Forvaringsstraffen med sitt søkelys på reduksjon av gjentagelsesfare og krav til endring fører til en grunnleggende forventning om at fangene skal «erkjenne sin kriminalitet».
Den som ikke tilstår å være skyldig i det vedkommende er dømt for blir av Forvaringsanstalten sanksjonert. Dette er sanksjoner knyttet til innvilgelse av permisjoner og prøveløslatelser og begrunnes med at fangen «mangler realitetsoppfatning», at han «ikke evner å ta inn over seg de faktiske forhold» eller at han «viser manglende endringsvilje».
De av forvaringsfangene som er uskyldig dømt eller feildømt står dermed overfor et meget vanskelig dilemma: Enten stå fast ved det man mener er riktig og derigjennom bli sanksjonert, eller konstruere en falsk erkjennelse for å oppnå «ordinær» soningsprogresjon. Fanger som er uskyldig dømt eller dømt på feilaktig grunnlag havner dermed i en fullstendig uholdbar situasjon fordi påstander om egen uskyld direkte kan påvirke soningsforholdene og løslatelsestidspunktet.
Viggo Kristiansen har siden han ble fengslet holdt fast ved at han er uskyldig dømt. Dette har han aldri blitt trodd på hverken av domstolen, fengselsmyndigheter eller gjenopptakelseskommisjonen. Viggo Kristiansen har også under soningen fastholdt at han er uskyldig dømt i forhold til drapene i Baneheia. Dette har han blitt straffet for gjennom hele sin soningsperiode på Ila.
Han har heller ikke ønsket å bidra i samtaler med ansvarlige sakkyndige i forbindelse med gjennomføring av risikovurderinger nettopp fordi han har erfart at det å benekte skyld har bidratt til å forsterke oppfattelsen av at han «mangler realitetsoppfatning, ikke evner å ta inn over seg de faktiske forhold og viser manglende vilje til endring».
Så sent som i mars 2021 ble det offentliggjort en sakkyndig rapport som konkluderte med at det var stor fare for at Viggo Kristiansen vil begå nye overgrep. Psykologspesialisten som utarbeidet rapporten, hadde ikke snakket med Viggo Kristiansen. Allikevel konkluderte rapporten med at samfunnet burde vernes mot Viggo Kristiansen. Rapporten, som ble godkjent Den rettsmedisinske kommisjon, konkluderte med at gjentakelsesfaren hadde økt.
Dette er etter min mening svært alvorlig og et grovt eksempel på et system som hverken ønsker eller er i stand til å ivareta rettsikkerheten til forvaringsdømte som er uskyldig dømt.
FOTO: Kjetil Ree via Wikimedia Commons
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Etter mange deilige dager med sol og varme valgte vi i dag og dra inn til Malaga og Picasso-museet. Jeg har tidligere ikke vært spesielt interessert i kunst, men det siste året har jeg fått øynene opp for malerier av ulike kunstnere. Den 18.10.22 skrev jeg mitt opphold i Paris og en fantastisk spennende utstilling av de to eksepsjonelle kunstnerne Claude Monet og Joan Mitchell.
Jeg har faktisk vært på Picasso-museet tidligere, men da gikk jeg raskt igjennom utstillingen ene og alene med målsetning å bli ferdig. Denne gangen hadde jeg et genuint ønske om å se og oppleve kunsten fra mitt ståsted.
Jeg skal ikke gi meg ut på å beskrive hva jeg så og hva jeg opplevde, men jeg vandret sakte igjennom museet, leste det som stod skrevet og så nøye på bildene. Det som faktisk fascinerte meg mest, og som jeg tidligere ikke har viet oppmerksomhet, er Pablo Picasso sine strektegninger. Ikke bare motivene, men selve kombinasjonen av runde, milde former med tydelige markerte streker som ble definerende uten å bli harde. Det var utrolig fascinerende!
Pablo Picasso ble født i Málaga, så det er naturlig at byen har et eget museum med hans kunstverker. I gamlebyen, rett i nærheten av katedralen, kan du se verker fra tidlig i hans karriere, hans versjoner av eldre mesterverker og kubistiske malerier. Museet ligger i en bygning fra 1500-tallet som ble bygget over et tidligere palass. Flere elementer fra det tidligere palasset er fremdeles synlige. Bygningskomplekset har tidligere vært brukt som museum, men ble i stor grad forandret da det skulle huse Picasso-samlingen. Nye bygninger ble også innlemmet, og i dag disponerer museet 8 300 kvadratmeter med gulvareal. Picasso-museet ble åpnet i 2003 og inneholder i stor grad kunst donert av Picassos familie. I tillegg finnes verker på langtidsleie.
FOTO: Bergesen
Pablo Picasso er et av det 20. århundrets største og mest produktive kunstnernavn. Det anslås at han produserte nærmere 50.000 kunstverk, fordelt på malerier, skulpturer, keramikk, tegninger, trykk og tepper, i løpet av sin nesten 80 år lange karriere. Flere av hans bilder verserer i dag på listene over verdens dyreste malerier.
Hans far José Ruiz y Blasco var hobbymaler og virket i mange år som lærer ved forskjellige kunst- og håndverksskoler. Pablo begynte i svært ung alder å tegne og male med sin far som læremester. Allerede som 8-åring skal han ha malt sitt første oljemaleri «El pequeño picador».
Det viste seg tidlig at den unge malerspiren hadde et helt spesielt talent, og det gikk ikke lange tiden før han overgikk faren, som da reagerte å overgi alt sitt malerutstyr til sønnen, for så å erklære at hans egen karriere som kunstner var over for alltid.
Etter et par år i Barcelona, ble det bestemt at den unge Pablo skulle sendes til Madrid og La Real Academia de Bellas Artes de San Fernando, landets ledende kunstakademi. Det viste seg imidlertid at Pablo Picasso hadde store problemer med å tilpasse seg en formell utdanningssituasjon, og det gikk ikke lange tiden før han begynte å utebli fra undervisningen.
Madrid hadde mye annet å by på enn bare kunstakademiet, og da særlig Pradomuseet, hvor den unge maleren blant annet kunne studere de gamle mesterne Diego Velázquez, Francisco Goya og El Greco. Sistnevnte skal ha gjort størst inntrykk og gitt mest inspirasjon i ettertid.
Etter et endt opphold i Madrid, reiser Picasso i år 1900 for første gang til verdens kunsthovedstad Paris. Der ble han snart oppmerksom på både Vincent van Gogh og Paul Gauguin. I de kommende årene var han en del frem og tilbake mellom Paris, Madrid og Barcelona, før han omsider etablerte seg fast i den franske hovedstaden.
I Paris begynte Picasso å vanke i kretsen rundt den amerikanske forfatterinnen Gertrude Stein, som fungerte som en slags samlingspunkt for det unge avantgardistiske kunstnermiljøet i byen. Via Stein traff Picasso Henri Matisse. Det ble innledningen på et livslangt vennskap.
En minneutstilling for den avdøde impresjonisten Paul Cezanne i 1907, skal via Pablo Picasso ha bidratt til å forandre kunsthistorien. Cezannes iver etter å vise naturens naturlige geometriske former, kombinert med inspirasjon fra særlig afrikansk kunst, motiverte Picasso, i samarbeid med Georges Braque, til å utvikle kubismen, en stilart som bryter motivene opp i geometriske former.
FOTO: Bergesen
Pablo Picassos politiske synspunkter har vært omdiskuterte. Han ble medlem av det franske kommunistpartiet i 1944, og forble medlem inntil sin død. Men mange av hans samtidige har sådd tvil rundt hans kommunistiske synspunkter.
Picasso var selverklært pasifist. Han holdt alltid en viss avstand til den katalanske uavhengighetsbevegelsen, selv om har flere ganger i sine yngre år uttrykte sympati. Han forble dessuten nøytral, både under de to verdenskrigene og den spanske borgerkrigen, til tross for at han tok sterk avstand fra Franco og facismen gjennom sin kunst.
Det faktum kommer best til syne i et av hans aller mest berømte malerier, ”Guernica”. I 1937 lot Franco det krigsforberedende Tyskland få ”prøve ut” ut sine bombefly over den baskiske byen Guernica. Den 26. april tømte mer enn 20 tyske fly sin dødelige last over den lokale sivilbefolkningen, byen ble i praksis jevnet med jorden i angrepet som krevde flere hundre menneskeliv, og som såret langt flere. Det var den daværende spanske regjering, den såkalte 2. republikk, som bestilte bildet til den spanske paviljongen under verdensutstillingen i Paris i 1937.
Picassos maleri ble raskt et symbol på grusomhetene regissert av fascistene under den spanske borgerkrigen. Selv skal kunstneren ha erklært noe sånn som;
Dette bildet er ikke malt for at det skal henge og dekorere vegger. Det er snarere et instrument til både defensiv og offensiv krig mot fienden.
Etter den andre verdenskrig flørtet Picasso med en rekke stilarter, og han var i konstant kunstnerisk utvikling frem til sin død. Mange av kunstverkene han produserte i de siste årene ble ikke anerkjent før etter hans bortgang. Men flere kunsthistorikere har påpekt at Pablo Picasso forespeilet ny- ekspresjonismen i denne perioden, og at han igjen, som så mange ganger før, simpelthen bare hadde vært forut for sin tid og resten av kunstnereliten.
Den 8. april 1973 døde den nesten 92 år gamle Pablo Picasso i Mougins i det sørlige Frankrike, angivelig under et middagsselskap. Hans siste ord skal ha vært;
Drikk for meg, drikk for min helse, dere vet at jeg ikke kan drikke lenger.
FOTO: Bergesen
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
