Vi har i 1 år og 10 måneder levd med overskrifter om Covid-19 – smittetall og mutasjoner. Lite ante vel jeg at det skulle prege hverdagen vår så lenge, og godt er de. Jeg opplever nemlig en form for “koronatretthet”. Å jeg mener på ingen måte å bagatellisere! Selv er jeg i risikogruppen og har vært svært lite sosial de to siste årene. Jeg er riktignok prioritert i vaksinasjonsprogrammet, men jeg har lite lyst til å bli smittet. Jeg unner ingen den risikoen det er å bli utsatt for smitte og ikke vite om det vil ramme overraskende hardt eller gli forbi som en “vanlig influensa”. Det er faktisk slik at mange mennesker sliter med alvorlige og langvarige senskader.
FOTO: Canva
Det som tildels frustrer meg er dette at det stadig kommer nye varianter av viruset. Blant biologer og medisinere er det ingen som er overrasket over at koronaviruset muterer. Mutasjoner skjer hele tiden – i alle slags organismer – og mutasjonene gjør det mulig for organismene å tilpasse seg miljøet. Deres budskap er at dette egentlig bare er evolusjon i praksis. Det er definitivt ikke betryggende ifht tidsaspekt og varigheten av denne epidemien.
FOTO: Canva
Når det stadig kommer meldinger om nye mutasjoner, mer eller mindre smittsomme, er altså dette normalen. Så leser vi klart å tydelig at mutasjoner oppstår i de deler av varden der vaksinasjonsprosenten er lavest. En oversikt over hvordan det ligger går med vaksineringen rundt om i verden, er nedslående lesing. Ikke uventet har de rike land høy vaksinasjonsgrad. Vi ser imidlertid tydelig at det er de rike landene som har “sikret seg” vaksiner. Det er uetisk og svært uheldig i forhold til den totale bekjempelsen av epedimien. Det er grunn til å minne om hva som er blitt sagt tidligere under pandemien. Vi er ikke trygge før alle i verden er vaksinert! Den 4. januar kunne vi lese følgende om en ny variant funnet i Frankrike.
I en preliminær forskningsrapport bekrefter instituttet IHU Méditerranée Infection i Marseille at en ny variant av coronaviruset, B.1.640.2, er avdekket hos tolv personer.
Den nye varianten skal ha 46 mutasjoner, noen av dem ser vi også i omikron, ifølge FHI. Flere av mutasjonene skal gjøre viruset mer smittsomt og gjør det enklere for at den kan unngå menneskets immunsystem. Forskere har døpt varianten for IHU, oppkalt etter instituttet, og er ennå ikke påvist i noen andre land enn Frankrike.
Det var reisende fra Kamerun som først fikk registrert smitten i midten av november, ifølge franske medier.
Dette er en variant som er påvist i et mindre klynge i Frankrike, med link til Kamerun. Varianten har et betydelig antall mutasjoner, som potensielt kan ha betydning for smittsomhet og hvordan vaksinen treffer, sier Line Vold, avdelingsleder i FHI, til Dagbladet. (Kilde: ABC Nyheter)
FOTO: Canva
Da covid-19-vaksinene kom på markedet, sikret rike land seg store mengder til egen befolkning. Mange land skaffet seg tre ganger flere doser enn de trengte. På sidelinja stod verdens fattigste land, med bare 20% av verdens vaksiner. Nye mutasjoner er en direkte konsekvens av skjevfordelingen. Jo raskere vi kan vaksinere, jo mindre sjanse er det for nye varianter.
Nå må alle verdens ledere og land ta inn over seg at en rettferdig vaksinefordeling er en politisk, moralsk og økonomisk prioritet, og det eneste riktige å gjøre nå, sier da Silva. (Kilde; FN Sambandet/nyheter)
FN har lenge påpekt nødvendigheten av en rettferdig fordeling av vaksiner. Dette er nemlig det som ska til for å redusere risikoen for nye bølger av pandemien så vel som for fremveksten av nye varianter. Dette burde da virkelig ikke være så vanskelig å forstå! Vil man unngå nye mutasjoner og utallige runder med høye smittetall så send vaksinedoser til de som trenger det. Mobiliteten i samfunnet er så stor at de fleste burde skjønne at dette er et globalt problem.
Det er noen dager all energi og pågangsmot liksom har “forsvunnet ned i et sluk” og blitt helt borte. Litt som når en drar ut proppen av badekaret og ser vannet suges ut. Sånne dager kan være til frustrasjon eller man kan rett og slett gjøre dem til “kosedager”. Koke deilig kaffe, tenne stearinlys og sette på musikk.
En sånn dag er det idag. En helt vanlig lørdag i januar med skumringslys hele dagen fordi det er overskyet og litt nedbør i luften. Periodevis kommer lysten til å krype under dyna og stenge verden helt ute, men det blir liksom litt for dystert. Så her sitter jeg med kaffekoppen min. Jeg har lest dagens aviser og de sosiale mediene jeg pleier å følge med på.
FOTO: Canva
Så skal det sies at dagen er litt sånn ekstra spesielt i forhold til å ha det komfortabelt. Jeg sitter i en leilighet uten sofa fordi den er flere uker forsinket og jeg har tresmak i ……..! Når det å legge seg ned på gulvet eller på den harde benken er en sann velsignelse har man virkelig sittet lenge nok. Jeg er som noen kanskje vet i leiligheten til ” den yngre” her i Bergen sentrum.
Her sitter jeg og skriver mens jeg ser “Bybanen” gli sakte forbi. I bakgrunnen ser jeg inn på de får journalistene som holder det “Pressen” gående i Medie City Bergen. Det er overraskende hvor lite “bråk” det er utenfra. Ikke engang sirenene på sykebilen når inn her jeg sitter selv om blålysene blinker inn gjennom vinduene. Klokka tikker mot Lørdagsrevyen og TV kveld. I morgen kommer “gubben” over fjellet. Det er alltid godt. Jeg er nemlig av de som liker best å være der min hjertens kjær er!
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Jeg leser torsdag 6. januar i kalenderen og vi er godt og vel inne i ett nytt år. Dagene har løpt litt fra meg og skrivingen her på bloggen har blitt sporadisk. Sånn må det selvfølgelig bli i ny og ne, men jeg savner det å blogge så jeg er nok blitt en av mange som deler tanker og ideer på nettet.
Akkurat nå sitter jeg ved kjøkkenbordet hos “den yngre” her i Bergen og gleder meg over at livet hennes faller inn i gode rammer med eget hjem, jobb og et trygt nettverk. Det er liksom litt sånn at når ens nærmeste har det bra er det lettere å senke skuldrene og ha fokus på egne prosjekter.
FOTO: Ingleson
Livet er en spennende reise som byr på både gleder og utfordringer. Vi trenger derfor gode medvandrere som kan gå sammen med oss i livet. Heldigvis har jeg et lite knippe i mitt liv. Det min lille familie, mine søsken og et lite knippe nære venner. Hva morgendagen bringer vet ingen. Det å ha med seg trygge medvandrere som aldri svikter er en nødvendighet og et enormt privilegium!
«Ta vare på flokken din!» sa professor i sosialmedisin Per Fugelli. Jeg tror det er viktigere enn noe annet for det bærer gjennom et helt liv.
FOTO: Ukjent
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Nå er det kaldt! Det er sjelden det er så kaldt her nede på “Costa del Larkollen”. De siste årene har det imidlertid vært en eller to kuldeperioder det har krøpet ned i -12 kuldegrader. Vi er velsignet med en deilig sommerstue som vi bruker store deler av året! Selv i desember pleier det å være mulig å bruke den med enke oppvarming fra en stråleovn. Det er ikke et alternativ i år!
Strømprisene motivere i langt større grad til å slå av lyset og lukke dørene til de rommene vi ikke bruker. Derfor har sommerstuen blitt omgjort til et kombinert kjøle og fryseskap. Egentlig litt greit nå i juletiden når det har lett for å bli endel middagsrester og kaker som skal stå kaldt. Spisekroken blir altså ikke brukt i år! I år er det forsåvidt greit for vi har kun vært gubben og jeg sammen denne julefeiringen og vi har spiseplass på kjøkkenet! Selv en enkel duk og noen stearinlys gir stemning og høytid. Det står altså ikke på julestemningen!
FOTO: Ingleson
Problemet mitt er hvor jeg skal spise maten, men at det kaldt ute. Jeg blir litt sånn “klimaflykting” i egen lenestol! All som legger seg på kroppen av julas delikatesser blir i langt mindre grad “trimmet bort” når det er så kaldt. Å ja det finnes mye godt i ull. Jeg har et stort utvalg av ullundertøy, ullgensere, ullsokker, ullskjerf og ullue jeg kan pakke meg inn i, men jeg blir altså sittende her inne i varmen under et selvstrikket ullteppe!
FOTO: Gudmundsen
Så har jeg imidlertid en god venninne, Anne Hilde, som har beveget seg ut i kulden i dag og kommet hjem med vakre bilder av Larkollen i vinterdrakt. Litt sånn “gratispassasjer” å det være lov være! Så mens rimfrosten omfavner naturen sitter jeg helt stille og venter på litt varmere vær. Er vi heldige er værvarselet riktig så vi kan gå inn i det nye året med varmegrader, høye champagneglass og raketter! I mellomtiden sitter jeg helt stille og nyter julefreden.
FOTO: Canva
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
I snart 2000 år har kristne over hele verden feiret jul for å minnes Jesu fødsel. Julekrybben er en viktig del av feiringen for mange, men stemmer den egentlig med evangelienes fremstilling av Jesu fødsel?
Matteus og Lukas er de to eneste evangelistene som har skrevet om Jesu fødsel. I den protestantiske kirken er evangeliet etter Lukas mest brukt og omtales som selve “Juleevangeliet”. Det ikke grunn til å tvile på at Jesus var en historisk person, og at hans foreldre var kjent som Maria og Josef. Men de to fødsels fortellingene er så forskjellige at de ikke begge kan være historisk riktige i sine detaljer.
Hvis Jesu fødsel skjedde på Herodes tid, som det står skrevet hos Matteus, må det ha vært før Herodes død i år 4 f.K. Lukas beskrivelse viser imidlertid at det ikke kan ha vært før Kvirinius ble guvernør i Syria i år 6-7 e.K. Matteus’ beretning er sydd rundt en serie profetord, mens Lukas skriver en biografi som fremviser Jesu storhet allerede fra fødselen.
FOTO: Canva
Hverken Matteus’ eller Lukas’ beretninger om Jesu fødsel er sanne i den forstand at tekstene er en historisk dokumentasjon. (Stipendiat Anders Martinsen i innlegget Julens gåter) Så er det kanskje ikke hvorvidt beskrivelsene i de to evangeliene er historisk korrekte som er hovedfokuset, men det faktum at evangeliene bidro til selve overleveringen av budskapet om Jesus fødsel gjennom de tidligste kristne tradisjonene.
FOTO: Canva
Hvor sentralt er egentlig Juleevangeliet i dagens julefeiring?
Norsk jul handler i stor grad om familiesamvær, god mat og avslapning. Halvparten synes juletre og julepynt er viktig, mens rundt en tredjedel oppgir film og TV, julesanger, gaver og å lese bøker som en sentral del av sin julefeiring.
FOTO: Canva
Undersøkelsen viser tydelig at Kirken og Bibelen ikke lenger har en særlig sentral plass i norsk julefeiring. For de fleste er jula en høytid som mer og mer “frikobles” fra budskapet om Jesu fødsel. Andelen nordmenn som sier de tror på Gud har nemlig falt fra 53 prosent til 30 prosent de siste 35 år.
FOTO: Canva
Uansett hvorfor vi feirer jul er dette en vanskelig tid for mange. Jula er full av tradisjoner og forventninger, og de færreste av oss tør å gjøre noe annet enn det vi føler er forventet av oss. Selv om de fleste faktisk ønsker å dele julen med andre, er det overraskende mange som ønsker å være alene i jula.
Jeg er en av de som faktisk trives best alene med min kjære mann disse høytidsdagene. “Den yngre” feirer jul med sin far og sine søsken og stortrives med det. Jeg nyter jula best i fred og ro. Jeg kan selvfølgelig være sosial, det står ikke på det. men jeg er ikke et fyrverkeri ute blant mennesker, mer som en sval bris som deltar blant kjente å kjære der jeg trygt kan være meg selv.
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Det første du kan gjøre er å ha kremfløte, lys sirup, smør, og salt i en liten kjele. Varm opp så smøret smelter, trekk kjelen av platen og la den stå der mens du gjør resten. Det er en relativ enkel start på lagingen av disse karamellene!
I en medium stor kjele kan du røre sammen sukker og vann Skru temperaturen på medium/høy og kok opp. La koke til sukkeret får en gylden farge. Du skal IKKE røre i sukkeret mens dette skjer. Du kan vende på kjelen, men ikke røre. Sukkeret skal ha en lysbrun farge, ikke for mørk, men definitivt at du ser at den er godt gylden.
FOTO: Ingleson
Heldigvis har vi laget dette tidligere så redselen for glovarmt sukker er betraktelig lavere enn de første gangene! Det er bare å ha is i magen og først sette i gang bruning av sukker og vann. Det tar nemlig litt tid før det faktisk blir gyllent.
Trekk kjelen av varmen og hell litt av fløte blandingen i. Nå kan du røre. Det vil boble veldig når du har i fløte blandingen, det er derfor du skal ha i litt og litt. Når du har rørt inn all fløten så kan du sette kjelen tilbake på varmen. Her begynner det å bli litt tryggere igjen, men nå er det bare å få den boblende masse opp i riktig temperatur 118 grader. Det er viktig å bruke et termometer.
FOTO: Ingleson
La karamellene avkjøle seg litt før du setter formen i kjøleskapet. La karamellen stivne, det tar ca. 2-4 timer. Ta karamellene ut av kjøleskapet og skjær dem i biter.
Dette er ganske myke karameller som smelter på tungen som bør oppbevares i kjøleskap. Jeg synes nok det å dele karamellene opp og pakke dem inn er en veldig klissete jobb. I tillegg skal karamellene faktisk se pene ut og ikke ha tusen fingermerker! De smaker imidlertid fantastisk!
FOTO: Canva
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Det er julaften formiddag og vi koser oss med “Julemorgen” på TV 2 og kaffe! I “de tusen hjem” er dette en dag som mange gleder seg til men mange frykter! Høytider som jul er nemlig som et stort forstørrelsesglass på den hverdagen vi mennesker lever med 364 dager ellers i året. Julaften er en av de dagene der mennesker opplever livet i tusenvis av nyanser og de spenner fra himmel til helvete. Det er en realitet det kan bli alt for krevende for oss å ta inn over seg.
FOTO: Canva
“Det er ikke gull alt som glimrer” er et norsk ordtak som betyr at man må ikke dømme bare etter et gildt ytre. Et ordtak til ettertanke en dag som dette.
Jeg synes Kurt Nilsen sin julesang “Himmel på jord” rommer et utrolig viktig budskap!
Himmel på jord!
Eg snublet omkring i svarteste natten Da tente du stjernen med lys ifra deg Eg følte meg ensom og tom og forlatt Da du viste du tenkte på meg Eg hutret og frøs da du gav meg din varme Du så vel at jorda var naken og kald Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet Og viste meg vei til en stall
Himmel på jord En glede så stor Eg e’skje alene Her eg bor Himmel på jord En nåde så stor Eg e’kje alene Her eg bor
Eg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne Da hørte eg englene synge om fred Legg våpnene ned, det er jul du må finne En fred inni hjertet et sted Himmel på jord En nåde så stor Eg e’kje alene Her eg bor
Himmel på jord En nåde så stor Eg e’kje alene Her eg bor Hver gang eg ser opp på min himmel så vet eg At undrenes under er det som har hendt Eg føler meg trygg for jeg slipper å leite Nå vet eg hvor stjernen ble tent
Himmel på jord En nåde så stor Eg e’skje alene Her eg bor Himmel på jord En nåde så stor Eg e’kje alene Her eg bor Eg e’skje alene her, eg bor
Selv har jeg et alltid hatt et svært ambivalent forhold til julen. Det har vært en lang reise for å finne formen på feiringen som jeg trives med og hos oss er det en rolig og nedskalert.
Julaften i år feirer gubben og jeg alene i heimen. Det er for meg den beste jula jeg kan tenke meg. “Den yngste” har i mange år feiret jul hos sin far sammen med sine to søstre og resten av storfamilien. Jeg har gleden av å dele hverdagene med henne og det er mer enn nok kjærlighet i det! For oss har det vært den beste måten å gi henne “litt av alt” når hun har vokst opp med en skilt mor og far.
FOTO: Ingleson
Selv om jula hos oss er svært rolig, har jeg alltid vært glad i å bake og pynte. Jeg er av de som lager en “tradisjonell jul” med hjemmebakst, god mat og et julepyntet hus! I år blir det svært lite av det! Det blir faktisk kjøpte julekaker, nedskalert pynting og kutt i listen over hvem som får julegaver.
FOTO: Ingleson
Julemiddagen er laget fra bunnen av og den tradisjonelle “julekaka” er hjemmebakt! Uansett hvor mange som samles julaften er det viktig å gjøre denne dagen spesiell. Det handler tross alt om julens budskap!
Juleevangeliet
1 Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. 2 Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. 4 Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn. 6 Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. 7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. 8 Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. 10 Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. 11 I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. 13 Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: 14 Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. 15 Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. 16 De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. 17 Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. 18 Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. 19 Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. 20 Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.
Lukas 2:1-20
FOTO: Canva
Nå er det snart på tide å sette ribba i ovnen, skifte til penklær og ta inn over seg julehøytiden. Jeg ønsker alle lesere av bloggen min en riktig god jul!
Ta vare på hverandre, de gode minnene og senk skuldrene. Kanskje det rett og slett er en helt vanlig samtale med en av dine eller en ukjent som blir det viktigste minne jula!
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Fem uker er gått siden jeg sov i sengen min og da var det bare i tre døgn. Fra 16 oktober til i dag har jeg altså sovet hjemme i min egen seng i til sammen fire døgn! Det er helt uforståelig at det har funka for meg som trives best litt avskjermet i egen heim.
Den første måneden var ene å alene en drøm av en feriemåned i Spania. Som mange andre “trekkfugler” søker jeg sørover når været blir for kaldt og rått. Fjoråret ble borte i korona og reiserestriksjoner, så det var godt å kjenne Middelhavets legende virkning på muskler og ledd! Det var verdifulle uker med hvile og restitusjon!
Så gikk turen til Bergen der oppussing og flytting for “den yngre” som har fått drømmejobben og egen bolig. Fy søren og vi har jobba …. alle sammen. Jeg ante ikke at jeg hadde helse til dette hverken fysisk eller psykisk og til tider skortet det nok litt på begge deler.
FOTO: Ingleson
Det er imidlertid så utrolig givende og bidra når prosjektene er preget av at verden går fremover, ting går bedre og mye av det som har kostet begynner å bli historie. Da er det utrolig hva en kan hente ut av ekstra energi, dog ikke uten at det koster.
FOTO: Tveita senter
Så skal det nok sies at jula her i huset blir ganske mye enklere en den pleier. Jeg er av de som koser meg med juleforberedelsene. Jeg baker, pakker inn julegaver, pynter og lager god mat. I år blir det svært lite av det! Det blir faktisk kjøpte julekaker, nedskalert pynting og kutt i listen over hvem som får julegaver.
FOTO: Canva
Det høres kanskje brutalt ut, men det er faktisk helt greit. Det er det vi orker i år! Så i dag har jeg vært på en liten “julehandel”. Til min store glede var det 50 % nedslag på julevarer på Kid så det ble røde lys, servietter og et par nye løpere. I morgen kommer “gubben” hjem. Han har holdt på litt lengre enn oss damene så da kommer nissene og adventsstjernen frem.
FOTO: Ingleson
Det jeg faktisk har tenkt å ta meg tid til i år er å skrive noen ordentlige julehilsener. Det har jeg nemlig tid til når alt annet er nedprioritert. Det sparer jeg til lille julaften når lysene er tent og vi begge ser på “Kvelden før kvelden”. Nå er det tid får å køye for gubben skal hentes på Rygge stasjon kl 07.52!
For å delta må du følge bloggens FB gruppe ved å melde deg inn selv. Du kan også invitere andre til å bli medlem i gruppa! Hvert medlemskap eller inviterte medlem teller som ett lodd i trekningen!
Da jeg leste innlegget på bloggen fra 22 november, var det spesielt en setning som gjorde inntrykk på meg. Det var: «Det er lett å spore av fra det som er våre innerste drømmer, ønsker og verdier». Det er noe jeg har kjent på kroppen. Både å spore av fra de, men også å finne de at. Så her, kjære lesere, skal dere få bli med meg inn i en liten fortelling om drømmer. Det begynte faktisk så langt tilbake som da jeg skulle velge videregående skole …
Som liten jente var jeg mye hos bestemoren min. Hun var utdannet syerske og jeg satt mange timer sammen med henne da hun sydde både klær, lagde dukker eller strikket. Hun lagde også veldig gode pannekaker, og gikk i blomstrete fargerike kjoler med papiljotter i sitt røde hår! “Ser dere henne foran dere nå? Hun het Mona.” Om det var via bestemor, eller noe som lå i meg siden fødsel – en interesse for tekstil og kreativitet – er jeg ikke sikker på, men da jeg skulle velge videregående linje var det klart for meg at det skulle bli tekstil og søm.
Å velge sin vei i livet, er ikke alltid så enkelt. Søm-linjen hadde et rykte om å være enkel og kun yrkesforberedende – mange sa nok også at det var en oppsamlingsplass for de som ikke hadde gode karakterer. Jeg, med gode karakterer, hadde en annen fremtid i sikte, en akademisk en, og skulle derfor ikke gå en slik linje. Jeg har aldri vært mye til kraftjente når det kommer til å trosse autoriteter, så da foreldrene mine – i beste velmening – sa at jeg heller burde bruke mine evner i teoretiske fag og ta en akademisk utdanning, gjorde jeg det. Jeg valgte ut fra hva andre mente var best for meg og ikke hva jeg selv innerst inne følte glede og interesse for. Seinere i livet har jeg blitt fortalt at det er alltid best å gå på trynet i sine egne valg, for ellers vil der være lite lærdom å hente ut. Valg av videregående var en slik tom lærdom med stor trynefaktor …
På videregående mistet jeg motet, karakterene stupte, og jeg haltet i mål med akkurat godkjent i mange fag. Fikk faktisk stryk i kulturkunnskap – et fag som jeg egentlig likte – men det var så mange påminnelser om kreativitet og kunstnerisk uttrykk, at jeg nesten ikke møtte opp. Min mor – takk snille – ringte læreren, og jeg fikk muligheten til å ta faget muntlig for å stå. Skrekk og gru – måtte møte opp og diskutere renessanse malerier, blant annet. Tenk hva en husker, plutselig. Men renessanse maleriene bidro til at jeg fikk godkjent. Jeg fikk med meg fullstendig vitnemål, noe som gjorde det litt enklere da jeg 13 år senere begynte på høgskolen i Oslo.
Men tilbake til hva som kan skje når en lytter mer til hva andre mener, enn følger sin indre stemme – min røde tråd i denne teksten: «det er lett å spore av fra det som er våre innerste drømmer». En rastløs, sint og nokså tapt meg, prøver lykken innen mange ulike yrker, blant annet som forsikringsselger, skoselger, rydde-jente på nattklubb, svømmetrener, banktjenestekvinne, og dere – jeg har faktisk også jobbet på Axels tivoli og reist rundt i Sverige og Norge. Av det mest eksotiske jeg har vært innom, er nok Cocktail-bartender i London på topp! “Hmm, ser nå at jeg tatt på meg mange jobber der jeg har solgt andres drømmer eller produkter … Er det noen av dere som også har oppdaget at det nokså nær mangler både kreativt arbeid og tekstil i min erfaring så langt?” Det gikk jo nokså bra i arbeidslivet. Det var jo ikke slik at jeg ikke var flink til å følge andres drømmer eller interesser. Jeg var nok alt for flink til å passe inn, og jobbet alltid hardt for å finne mål og mening. Men hva skjer egentlig innerst inne i en selv, når en har gått på akkord med det en selv tror på altfor lenge? Jo, kroppen sier stopp! Det gjorde min også.
Det var i denne fasen av livet at mine hender endelig fikk tak i noe tekstilt å jobbe med. Jeg lærte meg å strikke! HURRA!
Ett av mange strikkeprosjekt!
Jeg var ikke kjent med så mange som strikket på den tiden, så YouTube og strikkebutikken på Oslo City var nødvendig for å lære. Jeg strikket stort og lite, og en hel ny verden åpnet seg for meg. Glede kom inn i mitt liv og jeg bestemte meg for at det nå var på tide og igjen sette meg på skolebenken. Første tanken var å bli industridesigner, men huffamei … det var så mange arbeidskrav som skulle leveres inn for at bli tatt opp. Jeg turte hverken å tegne eller å ta gode fotografier, så den veien ble det ikke.
Hurra! Ferdig vitnemål – endelig!
Lærerskolen ble i stedet en vei å gå. Jeg ville bli formingslærer, men her var karakterkravene alt for høye, og min fadese de siste årene på videregående hadde gitt meg et nokså dårlig utgangspunkt. Ikke en gang med alt av alderspoeng!!!, kom jeg inn. Og jeg som syns at jeg nå begynte å bli gammel – allerede 33 år. Til slutt søkte jeg på grunnskolelærer-utdannelsen. Der gikk jeg i 4 år og tok fordypning i kunst og håndverk og matematikk.
Dalai Lama har sagt: “Sometimes not getting what you want, is a wonderful stroke of luck”. Og det kan faktisk være sant. Siden jeg ikke kom inn på formingslærerutdannelsen og dermed fikk mye mindre undervisning i kunstrelaterte fag, søkte jeg nettet rundt for praksisplasser. Ideen var å tilbringe somrene i praksis og lære meg mer om tre, metall og selvfølgelig – tekstil! Det var slik jeg kom i kontakt med ett lite minispinneri i Telemark, og der begynte jeg faktisk å jobbe etter endt studium. Det ble ikke læreryrke, men garnfremstiller på meg. Det er ikke sikkert det hadde blitt slik om jeg fikk det som jeg ville – å bli formingslærer eller industridesignere! Og som jeg elsket å jobbe som garnfremstiller!
Når jeg tenker tilbake på hva strikkingen betydde for meg, så var det mye mer enn bare det å lære en teknikk og skape egne klær. Det var for meg en måte å ta meg selv og mine tanker om livet på alvor. Det å mestre teknikken og strikkingen, og la meg henrives i farger, garntyper, mønstre og sosiale sammenkomster, ga meg også tro på, og forståelse for, at jeg var god nok i det å skape. Samlet sett ga faktisk strikkingen meg derfor både drømmene og selvtilliten tilbake.
Spinneriarbeid!
Men var det bare gjennom å strikke, at drømmene fra da jeg var liten kom tilbake? Nei, faktisk ikke. Der var også en god del selvransakelse involvert. Samt arbeid med å sette ord på det jeg følte, interesserte meg for og var nysgjerrig på. Jeg brukte en modell, som jeg syns var veldig fin, der jeg konkret og tydelig la inn kortsiktige og langsiktige mål. Her plasserte jeg også drømmene mine inn – som i mange tilfeller kan bli realisert og visualisert som konkrete mål. Jeg syns det finnes så utrolig mange floskler der ute om drømmer og mål: «Bare følg drømmene dine og alt blir bra liksom …» Men så enkelt er det jo ikke. For meg var det viktig å aktivt ta tak i livet, sette meg mål, og begynne å jobbe mot de målene. Sakte, men sikkert. Noen mål var for det året, andre var med en tiårsplan. Jeg måtte ha en mer pragmatisk innfallsvinkel til det å ta meg selv seriøst. Sette meg selv og mine drømmer først, og så gjennomføre mitt liv av egen kraft. “Nei, nå høres dette ut som en slik selvhjelpsbok – det var jo ikke slik det var tenkt” 😊
En liten Corolla fylt til randen med alt som skulle med til Telemark.
Livet som garnfremstiller innebar å flytte fra trygge Oslo til en liten, veldig liten bygd – kun ca 100 innbyggere – i Telemark. Min datter, som til nå hadde bodd hos meg, ville ikke flytte dit. Hun besluttet seg for å bo hos sin far. Vi var skilt siden 8 år, min datter var 12 og fikk bestemme selv hva som var best for henne. Så det å satse på noe jeg trodde på, kom til å koste meg – trodde jeg da – min nære relasjon til min datter. Hun flyttet hjemmefra – det føltes virkelig som det var det som skjedde, selv om hun bodde hos sin far 4 timer unna. Og jeg, i en alder av 37 år, alene med stor tro på fremtiden og mange tårer i bagasjen, flyttet inn i et lite tømmerhus midt i svarte skogen.
Kom dette virkelig til å gå bra? Det gjorde det faktisk. Relasjonen til min datter fortsatte å være god, men erfaringen forteller meg at noe må satses for å komme et annet sted. Og bare for at det føles som om verden rakner der og da, så kan tro på at noe bra kommer gjennom den nye døren som åpner seg være til hjelp!
Meg og min datter, sommeren 2015 da vi flyttet hver til vårt
Flere drømmer var nå nådd – et hus på landet, en utdannelse og jobb innen tekstilbransjen. Som jeg elsket det! Tenkte at dette ville jeg gjøre resten av mitt liv. Plutselig snek det seg inn en form for tomhet som jeg ikke hadde regnet med. Hva nå? Har jeg ikke noen drømmer igjen? Er det galt av meg? Etter så mange år av målrettede tanker mot å komme meg en plass, sto jeg da plutselig der og hva så? Det var faktisk litt tomt og vanskelig å fullt ut nyte den følelsen av å ha nådd drømmenes mål! Merkelig, ikke sant?
Heldigvis er drømmer dynamiske og levende, og i det livet som nå var en drøm, dukket det opp nye områder som vekket en gammel nysgjerrighet. Da en nabo en dag kom inn i fullt birøkterutstyr, får jeg tilbake minner om birøkt. Ååå, så spennende det var da jeg var liten og besøkte en venn av familien som var birøkter. Det husket jeg. Og jeg husket også, at det hadde jeg tenkt på mange ganger da jeg vokste opp – at birøkter kunne være en kul ting å være. Men livet mitt i byer som London, Malaga, Malmö og Oslo – var ikke tilrettelagt for birøkt og bier på den tiden, men NÅ! Nå satt jeg midt ute på bygda, hadde en nabo som kunne være mentor og plutselig hadde jeg meldt meg på kurs og kjøpt meg dress.
Vidunderlige bier i min bigård i Telemark.
Jeg er nå birøkter på 5 året, og de ulike lagene av mulige drømmer i livet har vist seg være absolutt levende. Gjennom nye valg oppstår nye muligheter, som igjen legger nytt grunnlag for å være nysgjerrig og undrende over nye mål og drømmer for fremtiden. Biene har gitt meg et rom i livet der jeg kan trekke meg tilbake og bli glad, selv i tunge stunder!
@alsbornshonning
Men selvfølelse og styrke er ikke noe som bare er konstant til stede – ikke for meg iallfall. Ytre impulser, og da særlig gjennom sosiale medier gir jo gjerne inntrykk av det. En plass på veien, så hadde det å nå sine drømmer blitt synonymt med å bli kjent! Eller, kanskje mer anerkjent for det jeg hadde gjort. Det hadde jo aldri vært ett av mine mål – å få oppmerksomhet … Kanskje også en form for å miste fokus – å gå fra og ta seg selv på alvor og ta plass i eget liv, til å bli anerkjent og opphøyet av andre? Jeg har landet i at det jeg mener er viktig er å ta seg selv på alvor, uansett hva andre mener. Våre innerste tanker om hvordan vi opplever verden, hva vi ønsker å lære mer om, hva vi drømmer om! Det er bedre å ta seg selv på alvor, ta grep i eget liv og begynne å lete i sitt indre for å finne glemte drømmer, enn å bli anerkjent av andre. Så kanskje dette også var en slik Dalai Lama lærdom – ned fra slik ytre påvirkning og tilbake til mitt eget liv og alt det gode som finnes der.
Jeg er nå blitt 43 år, strikker fortsatt og er akkurat passe fornøyd med livet! Har også lært meg farge garn, brodere, og tove med ull. Der er uendelig med spennende nye ting å lære 😊 Jeg jobber ikke lengre som garnfremstiller, selv om det der og da føltes som den store drømmen. For meg har livet vist seg å være en dynamisk reise, som når jeg lytter til hvordan jeg faktisk har det, guider meg videre på nye eventyr. Det er spennende bare i seg selv!
Helt avslutningsvis – “jammen bra at du har orket å lese helt hit😊 så mye som jeg kom til å fortelle deg om” – noen få tanker jeg har når det kommer til det å nå drømmer:
Det er aldri for seint
Sett av tid til litt drømme-arbeid! Ta deg egentid for å lytte innover og finn hva som kanskje har gått tapt på veien av drømmer og mål.
Ikke var redd for å prøve noe du ikke kan. Det meste kan læres.
Tør å satse – selv om det koster deg noe kjært. De fleste ting kan du hente deg tilbake til. Du kan få deg en fast jobb igjen og du kan få kjøpt deg en ny leilighet, men det å stå fast i en drøm som er tapt kan være kostbart. Og mennesker som betyr mest, er også dem som kommer tilbake til deg, eller har de alltid vært der!
Takk for at jeg fikk dele mine drømmer med dere! Ønsker alle sammen en herlig helg, og en riktig god jul! Varme hilsener fra meg!
Her i denne dalen bor jeg nå – Flatdal Vest-Telemark
Du kan lese mer om min reise inn i tekstilbransjen her:
.jpg){kind=link}