De færreste av oss liker å gå til tannlegen. Tannlegebesøket er gjerne assosiert med noe ubehagelig, men de fleste klarer likevel å gjennomføre behandlingen uten større problemer.
For de som lider av tannlegeskrekk (odontofobi) stiller det seg annerledes. Undersøkelser viser at 5-10 % av den voksne befolkningen i Norge ikke går regelmessig til tannlege på grunn av angst for tannbehandling.
FOTO: Canva
I de mest alvorlige tilfellene, medfører tannlegeskrekk at man helt unngår tannbehandling. Dette betyr at selv om man har tenner som knekker, kraftige smerter eller infeksjoner i munnen, vil man ikke oppsøke tannlege for å få hjelp. Det sier seg selv at livskvaliteten til denne pasientgruppen påvirkes i sterk grad av tannlegeskrekken.
Andre er redde for tannbehandling, men i mindre grad. De klarer derfor å gjennomføre behandling, men den psykiske påkjenningen oppleves som stor. De kan også være avhengige av å ha med følge under tannlegebesøket.
FOTO: Ingleson
Hva man er redd for hos tannlegen kan variere. Ofte er angsten knyttet opp mot boring, sprøyter eller lyden av instrumentene. Generelt er man ofte redd for å bli utsatt for smerte i en situasjon hvor man opplever liten grad av kontroll.
For meg handler tannlegeskrekken i hovedsak om å gi fra seg kontroll. Det er i mindre grad smerten som plager meg.Det å sitte med åpen munn over en lengre periode uten å kunne svelge naturlig, fukte munnen og lukke den gir meg angst. Det har i perioder medført at jeg ikke har gått til tannlegen.
FOTO: Ingleson
Så langt har jeg vært velsignet med relativt lite hull og tannråte, men vet jo at det fordrer jevnlig besøk hos tannlegen. Nå har det gått litt for lang tid siden sist så nå er tiden inne. Så her ligger jeg i sengen enda og manner meg opp til dagens time. Jeg vet jeg har mistet en plombe og muligens har et par hull så tiden er absolutt inne!
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Det er søndag kveld og dagen har vært preget av fredfull ro slik en søndag bør være kun avbrutt av et nydelig måltid og en liten gåtur i solen! I dag var dagen for å innta det tradisjonelle måltidet “Sunday roast”. Sunday roast er et tradisjonelt britisk måltid som serveres på søndager, ofte tidlig på ettermiddagen. Retten består av stekt kjøtt med tilbehør og er populær i Storbritannia og Irland.
Den tradisjonelle utgaven av måltidet har blitt sporet tilbake til Yorkshire i England under Den industrielle revolusjon. Det antas at tradisjonen oppstod fordi man kunne etterlate kjøttet i ovnen for å steke under gudstjenesten på søndags morgen, og det ville være klart når familien kom tilbake ved lunchtider. Noe av det mest spesielle med retten er Yorkshire pudding.
Vi har pleid å innta dette måltidet på El Gusto La Cala. Før koronaepedemien var det mulig og forsyne seg med både kjøtt og tilbehør selv, men i dag kom alt servert ved bordene. Det var absolutt et deilig måltid, men jeg ligger ikke skjul på at valget av tilbehør ble noe mere “glissent” enn om jeg hadde valgt selv. Det å nye søndagsmiddagen ut i solen er imidlertid så deilig at det kom i annen rekke! Etter middag gikk vi en deilig tur i solen. Jeg elsker å gå langs strandpromenaden i La Cala de Mijas og i dag var intet unntak! En kjenner seg relativt privilegert nåe en rusler i sommertøy og 18 grader i starten av november. Definitivt bra for D-vitaminene!
FOTO: Ingleson
Ettermiddagen har jeg tilbragt på verandaen lesende i en ny bok. Det er faktisk første gang på lenge jeg har lest bok, jeg pleier nemlig å vente til de er lest inn på lydbok. denne boken har jeg imidlertid ikke klart å vente med så i dag bestemte jeg meg for å laste den ned som E-bok. Min første E-bok noen sinne. Boka er nok relativt omdiskutert blant mange, men det vil jeg komme tilbake til senere i sin helhet. Den fortjener nemlig langt bredere omtale en et par linjer på en søndagsettermiddag! Jeg har imidlertid allerede lest ferdig del en og er utrolig glad for dagens kjøp.
I natt har vært en natt med liv og røre i naboleiligheten, eller fest som nok noen vil kalle det! Jeg har forsåvidt sovet ganske godt og ikke latt meg irritere over støy og uro. Det som har vært mere ubehagelig er at jeg har sklidd litt ut og inn av søvnen på en måte så drømmer og feststøy har glidd inn i hverandre. En ganske ubehagelig og forvirrende tilstand. Da jeg våknet begynte jeg derfor å reflektere om om nattens opplevelser faktisk var drøm eller virkelighet. For hva skjer når vi drømme oss bort, både om dagen når vi er våkne og om natten mens vi sover?
I hjernebarken vår sitter det en type pyramideformede nevroner som behandler våre sanseinntrykk. Vi vet at den nederste delen av pyramiden mottar signaler fra verden utenfor når vi er våkne og kjenner oss til stede der vi er. Områdene i toppen av pyramiden, derimot, mottar informasjon som hentes mest fra vårt indre, og brukes til å tolke sanseinntrykkene fra den ytre verden når vi er våkne.
Denne indre informasjonen fra i toppen av pyramiden overtar ledelsen og driver cellenes aktivitet når vi drømmer, fantaserer og bruker vår forestillingsevne. Når vi sover svekkes mottaket av signaler i bunnen av pyramiden, mens informasjonen i toppene forsterkes, mener forskerne. Dette skjer særlig i søvnfasen der vi ofte drømmer, kalt REM-søvn eller drømmesøvn. Drømmeopplevelser virker ekte. De har sansbare kvaliteter som er vanskelige å skille fra opplevelser vi har når vi er våkne.
FOTO: Canva
Drømmeopplevelser virker ekte. De har sansbare kvaliteter som er vanskelige å skille fra opplevelser vi har når vi er våkne. Forskerne mener at det er de samme hjerneområdene som er aktive når vi drømmer og når vi opplever virkeligheten i våken tilstand. Forskjellen er altså bare om informasjonen som gir opphav til opplevelsene kommer fra toppen eller fra bunnen av pyramiden. Det er akkurat her det faktisk filosofiske spørsmålet stilles: Hva er virkelighet og hva er drøm og fantasi? (Kilde: Hva skjer når vi drømmer – Institutt for Medisinske basalfag)
Så her sitter jeg altså, etter å ha søkt endel på nettet, og skjønner at den opplevelsen jeg satt med da jeg våknet var ganske “normal”. Dette er endel av en større uløste gåte: Hvordan fungerer bevisstheten vår? Jeg har imidlertid grunn til å tro at nattens opplevelser tok utgangspunkt i virkeligheten; En festglad nabo med litt høyere støynivå enn vanlig!
FOTO: Canva
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Mitt navn er Karina Mahan, og jeg er førsteamanuensis i engelskdidaktikk på NTNU. I dag kommer jeg til å snakke litt om min egen historie i medieverden, og hvordan jeg ble strikkeaktivist.
Jeg begynte å strikke mye under nedstengelsen. Da bodde jeg alene i Trondheim og slet da universitetet stengte. Strikking var min terapi. Jeg elsket garnet, å kunne lage flotte klær til meg selv og kjenne på mestringsfølelsen.
Men til min store skuffelse var de fleste strikkeoppskriftene ikke på min størrelse. Dessuten var det ingen modeller på min størrelse, så jeg visste aldri hvordan plagget ville se ut på meg. Da jeg begynte å grave i de store garnselskapene (Sandnes Garn, Rauma, Pickles, Järbo), innså jeg at de rett og slett overså alle som var annerledes. Nesten alle modellene var tynne og hvite. Og dette gjorde meg veldig trist og frustrert. Det var skuffende å ikke føle en tilhørighet i hobbyen som jeg brukte for å unnslippe hverdagens problemer.
Noe som er ganske vanlig praksis på Strikkeinsta er å lage felleskontoer. Så da er man kanskje 5-10 stk som deler på en konto og en person i gruppa tar over kontoen og forteller en fortelling hver dag (litt som jeg gjør nå). Man gjør det for å få flere følgere og kunne nå ut til folk som kanskje ikke ellers ville gjort på sin egen konto. Men problemet med disse kontoene er at de er ofte drevet at tynne, hvite, unge kvinner som er interessert i å promotere slike som seg selv. Jeg ble rett og slett aldri valgt til slike profiler. Og etter å ha drevet med aktivisme i over et år nå, vet jeg dessverre at det er veldig vanlig praksis. Om du er tjukk, ikke-hvit, eldre, eller har en annerledes type kropp, vil du sannsynligvis ikke bli valgt til slike grupper. Jeg ble så frustrert og lei.
Da bestemte jeg meg for at jeg skulle lage min egen Instagramgruppe. Og da skulle ALLE være velkomne. Jeg skulle finne gjester som kunne snakke om alt som Strikkeinsta ikke ville snakke om – hvordan det føles å bli diskriminert mot pga størrelse, etnisitet, sykdom, osv. Og det tok helt av. På et par uker hadde jeg allerede tusen følgere. Jeg kalte det Nordisk strikk for alle.
Nordisk strikk for alle traff en nerve hos veldig mange. Mange som hadde blitt refusert av store strikkegrupper på Instagram fikk fortelle historien sin hos oss. Vi hadde nye temaer hver uke (størrelsesinkludering, BLM, psykisk helse) og forklarte hvordan man kunne være inkluderende på alle mulige måter. Selv lærte jeg feks hvordan en blind strikker kunne strikke mønsterstrikk og hva slags diskriminering svarte strikkere opplever i et veldig hvitvasket miljø. Det var her jeg ble kjent med Nina-Elizabeth også, som kjente seg veldig igjen i noen av temaene og ønsket å bidra. Vi jobbet i team for å rekruttere gjester og lage informasjonsslides om forskjellige temaer (feks feminisme og strikk).
Så gøy som det var, var det også veldig vanskelig å være leder for en slik gruppe. Mange av disse unge, hvite kvinnene som aldri hadde reflektert over sine egne privilegier ble sinte (selv om vi aldri hengte ut enkeltpersoner). De sendte hatmail (særlig til meg) og sa at rasisme ikke fantes i Norge, eller at det var urimelig å be om større størrelser. Jeg ble anklaget for å spre hat og skape skiller mellom folk, selv om hele poenget mitt var å påpeke at det hatet og de skillene allerede finnes. Vi må kunne tørre å snakke om dem for å bygge broer mellom folk.
Det hele ble alt for mye for meg. Det i kombinasjon med personlige ting gjorde at jeg ble sykemeldt i lang tid. Til slutt bestemte jeg meg for å legge den delen av livet mitt på hylla. Vi hadde utrettet ganske mye på kort tid. Allerede begynte de store Instagramgruppene å rekruttere mer mangfold. Store selskaper (Rauma og Knitting for Olive, feks) begynte å kontakte oss for å fortelle at de utvidet størrelsesrangen sin. De ble også (litt) bedre på representasjon. Vi fikk løftet opp dyktige strikkere som ikke bare fikk flere følgere, men også skapte nettverk og løftet opp hverandre. Folk fant andre som seg selv, rett og slett. Og det var utrolig gøy og meningsfylt. Til slutt bestemte dyktige Saira Khan å ta over som leder for Nordisk strikk for alle. Det er jeg veldig takknemlig for, og håper hun kan få utrettet mer enn meg.
Men strikkeeventyret mitt var ikke over. Jeg begynte å jobbe ganske hardt med fettaktivisme på min egen Instagram, karina_strikk.
Jeg begynte å ta fotoseanser av meg selv der jeg virkelig fremhevet min egen kropp. Det er faktisk utrolig sjeldent at plusstørrelse kvinner gjør det i strikkeverdenen. Og enda sjeldnere at folk gidder å følge dem. Jeg skrev kritisk om hvordan strikkedesignere hadde snakket til meg da jeg hadde spurt om oppskrifter på min størrelse. Jeg skrev om hvordan det ikke føltes å passe inn. Jeg skrev om hvordan standardstørrelsekvinner kunne være allierte og kjøpe størrelsesinkluderende oppskrifter for å støtte oss. Og etter hvert innså jeg at tjukke strikkere trengte et sted for å samle seg. En slags støttegruppe. Og da ble Fete strikkere født.
Jeg lagde den over sommeren. Vi har takeovers i ny og ne, og emneknaggen #fetestrikkere. Hvis du bruker den knaggen på din egen Instagramprofil, deler vi av og til bildene i stories, slik at andre strikkere kan “oppdage” og følge deg. Vi har også promotert størrelsesinkluderende designere og kommet med tips til hvordan man kan style og endre oppskrifter til egen kropp.
Mye spennende har skjedd i livet mitt siden jeg begynte med aktivismen. Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker (som Nina-Elizabeth) og lært så mye om hvordan jeg kan bli en bedre og mer inkluderende person. Det er også så flott å se at Nina-Elizabeth har stiftet denne fine bloggen i etterkant og når ut til enda flere folk.
I høst bestemte jeg meg for å tone litt ned på aktivismen igjen. Litt pga psykisk helse, men også fordi jeg følte at jeg hadde oppnådd det jeg kunne oppnå i denne omgang. Jeg begynte på et skrivekurs og bestemte meg for å skrive min egen roman (med en tjukk hovedkarakter!). Hvis du ønsker å lære mer om meg og min hverdag, og se hva det blir av denne romanen, kan du følge meg på:
Lørdager og onsdager er det “Marked” i La Cala de Mijas”. Dit er det koselig å ta en tur for å titte eller kjøpe noe billig. Jeg pleier ofte å kjøpe krydder og så blir det skjorter til gubben. I dag kom vi oss raskt ut døra for det så ut som det skulle bli litt regnvær. Det var ganske kald nordavind, men regnet uteble og solstrålene fikk bedre tak så tilslutt forsvant ullgenseren!
FOTO: Ingleson
Det er alltid koselig å gå oppover og se hva som er i de forskjellige bodene. Endel er faste gjengangere så dukker det plutselig opp noe nytt. Etter ti år her nede er det imidlertid ganske forutsigbart. Det enkleste først, jeg fikk kjøpt litt krydder. Det ble grovmalt Chili og Garam masala.
FOTO: Ingleson
For gubben er det alltid litt mer komplisert. En omstendelig prosess! Selv om han vet hva som finnes, hva han liker og hva han som oftest ender ut med, skal alle muligheter sjekkes. Resultatet var imidlertid ganske forutsigbart; to langermede med ruter og en ensfarget rød.
FOTO: Ingleson
Selv om vi i utgangspunktet kun spiser ute en gang om dagen og i kveld har bestilt bord på “El Torreón“, ble det en liten lunch ute. Smakfull tapas er ikke å forakte! Vi endte opp med ulike retter og en fantastisk “søtpotetfrites”! Så nå er jeg litt metter enn jeg burde vært men definitivt fornøyd!
FOTO: Canva
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
I dag skal jeg ha en sånn “Være helt alene hjemme for meg selv dag”! En sånn dag det bare er meg i leiligheten der jeg kan vandre rundt og høre på den deilige stillheten. Jeg kan sitte akkurat hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil og nyte at ingen i hele verden har oversikt over hva jeg gjør.
Det er skyfri himmel, sol og deilig vær her på “Solkysten” og jeg burde sikkert gått en lang tur i det fine været, men jeg har tenkt til å nyte det fine været her hjemme. Jeg kan velge å sitte på veranden med fantastisk utsikt til Middelhavet. I dag er det faktisk så klart at vi ser Afrikakysten i det fjerne.
FOTO: Inglson
Jeg kan sette med på takterrassen og kjenne litt svalende vind mens jeg strikker og hører på lydbok uten tanke om at noen kommer opp for å slå av en prat eller spørre om noe. For meg er det nemlig viktig å kunne være en god stund i mitt eget selskap uten tanke for andre!
FOTO: Ingleson
Dessuten har jeg tenkt til å pleie meg selv. Ta en lang dusj og vandre rundt i håndkle uten å føle at jeg eksponerer meg for mye. Tusle rundt i sandalene mine, smøre leggene og kjenne duften av balsam i håret. Jeg tror faktisk jeg skal ta på meg parfyme kun for eget velvære!
FOTO: Ingleson
Jeg er nok av de som trenger helt ro for ikke å gli inn i andres verden og tankerekker. Det er en tilstand som opp igjennom tiden er beskrevet med ulike ord og diagnoser. For meg så handler det om diagnosen “Kompleks PTSD” der jeg ikke helt vet hvor jeg selv slutter og andre begynner.
FOTO: CC0 Offentlig domene – Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves
Diagnosen kompleks PTSD inkluderer problemer på følgende områder:
Vanskeligheter med å tolerere og regulere følelser
Problemer med oppmerksomhet og bevissthet (inkludert dissosiative symptomer)
Endringer/problemer med selvopplevelse (typisk at man opplever seg selv som skitten, verdiløs, ødelagt etc)
Problemer med relasjoner til andre (vansker med mistillit, regulering av nærhet/avstand, selvhevdelse)
Fysiske symptomer (somatisering og medisinske problemer)
Dette er ikke en ny og dramatisk tilstand for meg. Dette har jeg levd med i hele mitt voksene liv og jobbet med i mange år. Nå lever jeg i fred med meg selv og minnene og har kommet til en forsoning med at; SÅNN ER JEG! Sånn er jeg her jeg sitter og det er helt greit for meg.
FOTO: Ingleson
Det å være alene i ny og ned er en fin opplevelse der jeg kan observere det som faktisk er utenfor meg selv og sanse det som faktisk er meg. Jeg kan la tankene flyte fritt uten å være på vakt over hva som skjer rundt meg. Jeg kan sanse hva jeg faktisk har lyst til. Vil jeg sitte i solen eller vil jeg sitte i skyggen? Er jeg sulten eller er jeg faktisk bare fysen på noe godt? Vil jeg ha det stille eller høre på musikk?
Jeg kan rett og slett registrere mine egne følelser og kjenne på hvordan det er å være meg!
FOTO: Canva
Det å ha kommet så langt, fått bearbeidet de verste traumene, lært noe om meg selv og hva som er viktig for at jeg skal ha det bra, er en gave jeg er utrolig takknemlig for. Så har det selvfølgelig kostet blod, svett og tårer underveis, men det betyr ikke så mye når jeg nå står på tryggere grunn med litt mere kontroll over mitt eget liv!
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Disse ukene i varmen er en så god medisin jeg er utrolig takknemlig for å få med inn i månedene som ligger foran oss. Jeg vet jeg har gjentatt det flere ganger, men det er nesten umulig å forstå hvor mye en “velsmurt” kropp betyr når alternativet er smerter og minimal mobilitet.
Temperaturen her nede har nå sunket litt og er for meg helt ideell. Det gjør at gå turene blir lengre og preget av andre inntrykk enn bare det å komme seg fra A til B. Turen i dag var på en halv times tid, noe som for meg er bra. Når en i tillegg kan sitte i solen og nyte en bedre lunch er lykkefølelsen et faktum.
FOTO: Ingleson
Å ja, jeg er opptatt av de øyeblikkene som skaper glede. Det betyr ikke at hverdagen min alltid har vært fylt av medgang og enkle dager. Mye av min livshistorie er preget av kapitler det har kostet ekstremt mye å jobbe seg i gjennom, men jeg ønsker ikke å la det få kaste skygge over de gode dagene.
FOTO: Ingleson
Da jeg var ganske ung leste jeg et dikt av Phil Bosmans som virkelig traff en nerve i meg og som har fulgt meg og preget hvordan jeg har valgt å “lyssette” min historie. Det handler ikke alltid om hvordan man har det, men hvordan man tar det!
FOTO: Ingleson
————————————————————————————————————————————-
Glem ikke de vakre dagene.
Av: Phil Bosmans.
Når du er trett, når du har røket uklar med dine omgivelser,
når du ikke vet noen råd lenger og du føler deg dypt ulykkelig,
tenk da engang tilbake på de vakre dagene da du lo og danset,
da du var elskverdig mot alle som et barn uten sorger.
Glem ikke de vakre dagene!
Når horisonten, så langt du kan se, forblir mørk uten et tegn til lys,
når hjertet ditt er fullt av sorg og kanskje bitterhet,
når alt håp om ny glede og lykke tilsynelatende er forsvunnet,
søk da virkelig omhyggelig i din hukommelse etter de vakre dagene,
det ber jeg deg om.
De dagene da alt var godt, ingen skyer på himmelen,
da det var noen som du følte deg hjemme hos,
da du kunne være begeistret over den andre
som nå har skuffet og kanskje bedratt deg.
Glem ikke de vakre dagene!
For hvis du glemmer dem, kommer de aldri tilbake.
Få helt makt over deg selv igjen.
Fyll hodet ditt med glade tanker,
hjertet med trang til tilgivelse, ømhet og kjærlighet,
og munnen din med et smil, og alt blir igjen godt.
————————————————————————————————————————————-
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
Jeg befinner meg for tiden i Spania og har tidligere skrevet at jeg hadde med meg “Grovbrød i bagasjen“. Intensjonen var videre å bake rundstykker her nede rett og slett fordi jeg liker hjemmebakt bedre enn det en får kjøpt. Jeg hadde også tatt med meg tørrgjær.
Hittil har jeg bakt to runder med rundstykker. Den første deigen jeg satt ble noe kompakt, men andre gangen ble den perfekt. Det var i og for seg en glede, men med det resultat at rundstykkene virkelig har fått bein å gå på. Det betyr altså at jeg må sette ny deig i dag. Jeg hadde regnet med at det holdt til helgen så her må det fylles opp med mel og andre ingredienser.
FOTO: Canva
Hjemme er jeg vant til å bake med kjøkkenmaskin, så jeg har vært litt spent på hvordan det blir med rå håndkraft. Jeg er nemlig relativt svak i armene. Jeg blandet imidlertid 2/3 av melet inn i vesken og rørte ganske kraftig før det ble for tungt for armene og “klappet” inn resten på slutten. Det funket åpenbart bra nok for deigen hevet bra i første runde!
FOTO: Ingleson
Nå er jeg altså klar for ny runde og håper på et vellykket resultat!
Oppskrift
17 dl hvetemel
4 dl frø
4 dl havregryn
1 ts salt
1 ss fiberhusk
12 dl væske
1 pk gjær
1 dl olje
Litt honning
Stekes på 210 grader i 10 til 15 min
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!
