Reklame | Arket
In about two days I will be traveling to beautiful La Cala de Mijas. So looking forward towards to it!
Reklame | Arket
In about two days I will be traveling to beautiful La Cala de Mijas. So looking forward towards to it!

Noen ganger blir hverdagen litt vel hektisk og det som virker overkommelig i teorien er definitivt ikke så gjennomførbart i praksis. Jeg er nok det man kaller en “tidsoptimist”. Jeg tror jeg skal rekke alt jeg har lyst uavhengig av tildelt tid. Det betyr at jeg tidvis går på små og store smeller på egne vegner men også på andres vegne. Da snakker vi i praksis det jeg planlegger å gjennomføre, og det jeg ber om hjelp til fra gubben. Det er ikke sjelden det skjer så erfaring burde tilsi at planleggingen etterhvert burde bli mere realistisk!

Nå står jeg her igjen med to dager før avreise til Spania. Alt jeg hadde planlagt “vi” skulle gjøre begynner å se en smule uoverkommelig ut etterhvert. Det har for eksempel bidratt til at jeg de siste par dagene ikke har fått skrevet blogginnlegg som jeg pleier. Nå er ikke det i seg selv noen katastrofe, men det er noe av det jeg koser meg med.

Det som stod på programmet var imidlertid å klippe ned blomster og bærbusker i tillegg til å plante løk i blomsterbedene. Det må faktisk vente til vi kommer hjem i november. Noe sying hadde jeg tenkte å rekke før jeg dro. Det blir nok liggende! I tillegg hadde jeg tenkt til å bake brød til å ha med nedover. Det fallen nok også ut av listen.

For de av dere som lurer på hvorfor jeg i all verden tenker å ta med hjembakte brød til Spania, er det fordi jeg ikke orker alt det hvite luftige brødet. I stede blir det nok med tørrgjær i kofferten så får jeg se om det kanskje blir bakt rundstykker i stede.
Noe av det fornuftige jeg da har tatt tak i er å lage en liste over de tingene jeg faktisk må gjøre før jeg drar. Den listen må skjæres ned til det absolutte minimum!

Det tok i grunnen helt luven fra meg, så her sitter jeg altså å skriver et innlegg om “Å ta seg vann over hodet” . Det er koseligere og definitivt realitetsorienterende! Jeg får til og med tid til å glede meg over at turen går sørover til varmere strøk om et par dager mens regnvær og kulde fester grepet her i nord!

Reklame | Hollies





Her er et lite knippe med noe av beste jeg vet som naturen gir oss! Nå skal det sies at rognebær er noe jeg kun har nytt som “Rognebærvin”. De andre delikatessene et kjærkomment tilskudd til hverdag eller fest. Jeg elsker cherrytomater og gulrøtter er kommet inn som et godt alternativ når en skal nyte de velkjente 5 om dagen. Rabarbra; frydefullt surt! Multene blir spart til gode festmåltider, mens tyttebær er deilig til god kjøttkaker og annen tradisjonell husmannskost! Når en ser på fargene er det slett ikke rart det er fristende og smakfullt 😉
Velkommen er du også til å følge min FB gruppe;
https://www.facebook.com/groups/334892231659146
Instagram;
YouTube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw
Del gjerne med familie og venner!

Det er helt magisk hva været har å si for helse og trivsel når en har revmatisme. Dager preget av regn, tåke og en isende vind går rett i kroppen og gjør alt tyngre og mer krevende. Så er det dager som i dag, hvor været viser seg fra sin beste side selv her i Bergen. Allerede fra morgenen kjenner jeg at dagen blir god. Det ligger vel tilrette for en tur ute i høstværet.

Utgangspunktet for turen er Fjellveien. Som navnet tilsier ligger det et stykke oppover bakkene fra sentrum. Det er en fantastisk utsikt når en kommer opp i høyden. Spesielt i dag når en opplever blå himmel, høstfarger og kan ser utover fjorden.
Det er også ekstra bonus å være så langt oppe i fjellsiden at det meste av turen er nedoverbakke eller flatt. Jeg sliter nemlig veldig hvis jeg skulle gå den samme strekningen i oppoverbakker.

En passe tur en sånn dag er å gå ned til Bryggen. Jeg som er mest vant til å kjøre, får på den måten nye innblikk i smågater og vakre hus! Selv om det er deilig å gå nedover er det i litt sakte tempo. Kneleddene er ikke akkurat velsmurt! Det blir ikke feil med en høsttur i vakre Bergen midt i oktober!

Morgendagen er ukjent. Vi kan ikke vite hva som kommer, for vi har ikke sett den og vi har ikke opplevd den. Vi har allikevel et stort ansvar som enkeltmennesker og som fellesskap. Det er å ta ansvar for alt det som er skapt. Vi er forvaltere av jorden vår med ansvar for å drive fram nødvendige endringer mot et mer inkluderende, bærekraftig og rettferdig samfunn. Det er å ta ansvar for alt det som er skapt. Vi er forvaltere av jorden vår med ansvar for å drive fram nødvendige endringer mot et mer inkluderende, bærekraftig og rettferdig samfunn.
Jeg har et blomstrende samfunnsengasjement og en stor porsjon kjærlighet til livet! Jeg har passert “middagshøyden” og måttet finne en rolig livsrytme med fokus på helse og meningsfulle aktiviteter. Etter alt for mange år i landets hovedstad har jeg funnet veien til Larkollen, et lite tettsted i nærheten av Moss helt ute i sjøkanten. Havet, vinden og de lange strendene gir ro og glede. Her pusler jeg med mitt; matlaging, strikking og en bitteliten kjøkkenhage. Det er der jeg hører til! akkurat nå!
Du finner meg på Instagram;
Velkommen er du også til å følge min FB gruppe;
https://www.facebook.com/groups/334892231659146
YouTube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw
Del gjerne med venner og kjente!


For to år siden skrev jeg dette innlegget på min plattform, Vestavind | Østavind. Det var starten på en reise inn i “Strikkeverden” som ble utrolig flott og rommet langt mer enn det jeg noensinne hadde drømt om!
” Jeg har en tydelig visjon; Følg drømmene, følg skapertrangen og våg å la deg lede. Vi er ment å være skapende mennesker og det å skape handler om å utforske egen fantasi, tørre å prøve og ikke minst følge sin indre kraft.
Jeg synes at strikking er gøy, både prosessen og selve resultatet. Drivkraft inn i dette prosjektet har vært knyttet til ønsket om å være et skapende menneske sammen med tanken om en mere bærekraftig livsstil.
Strikking var helt opp til begynnelsen av 1900 – tallet en viktig faktor i selvbergingen. Som et resultat av Den industrielle revolusjonen ble mer og mer av spinning og strikking mekanisert, og produksjonen overtatt av store trikotasjefirmaer. Under 2 verdenskrig måtte kvinner i Norge igjen lære seg å spinne og strikke plaggene de og familien trengte. Det var knapphet på ferdige produkter og garn for strikking. Gamle ullplagg ble sendt til ullvarefabrikkene der de ble kardet og spunnet opp til ”nytt ullgarn”. Dette garnet var av mindre god kvalitet, men måtte brukes når ikke nytt garn nærmest var umulig å skaffe.
I våre dager kan folk kjøpe nesten alt de har lyst på. Klærne våre produseres ofte fjernt fra de sosiale og kulturelle sammenhenger hvor de skal brukes og handlingsforløpet er ukjent for de aller fleste. Vi kjøper enorme mengder klær, og bytter de ut etter kort tid, gjerne fordi kvaliteten ikke er god nok.Jorden som generasjoner før oss har stelt og tatt vare på, er blitt rasert og utnyttet. Det er derfor vi må tilbake til røttene våre. Ta tilbake kunnskapen som våre foreldre og besteforeldre hadde. Vi må tilbake til deres verdier. Vi har et stort ansvar som enkeltmennesker og som fellesskap. Vi er forvaltere av jorden vår med ansvar for å drive fram nødvendige endringer mot et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. Å skape til eget bruk er en fantastisk god motivasjon og drivkraft. Til syvende og sist er hvordan vi forvalter jorden den viktigste investeringen i vår framtid.
De siste årene har det vært en økte interesse for å lage klær selv. Flere og flere oppdager at det finnes alternativer til det masseproduserte. Vi har et stort ansvar som enkeltmennesker og som fellesskap. Det er å ta ansvar for alt det som er skapt. Vi er forvaltere av jorden vår med ansvar for å drive fram nødvendige endringer mot et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. Bærekraftighet handler om at noe skal vare lenge. Å skape til eget bruk er en fantastisk god motivasjon og drivkraft.
Strikkeprosessen og det ferdige strikkeproduktet representerer to ulike verdier. Det å strikke kan oppleves som en form for avkopling og er nærmest meditativt. Skapergleden knyttes til den kreative prosessen rundt utforming, fargekomposisjon, materialsammensetning og det ferdiglagde produktet.
Strikking kan gjøres komplisert eller veldig enkelt. Klesplagg kan strikkes i alle former og variasjoner med ulike teknikker i et utall av garnkvaliteter. Garnbutikker, nettsider og bøker tilbyr utallige mønstre der vanskelighetsgraden strekker seg fra de helt enkle til litt mer kompliserte oppskrifter. Samtidig ser vi at flere og flere blir inspirert til å lage egne helt spesielle plagg som passer akkurat til kroppen.
Det optimale klesplagget for oss holder lenge og trenger minst mulig spesialbehandling. Derfor er vi opptatt av at garnet vi strikker med er minst mulig miljøskadelig å lage. Det bør være produsert på en måte som ikke skader folk eller miljø. Det bør heller ikke gjøre skade i bruksfasen eller når de en gang er utslitt og må kastes. Vi må bremse litt opp.
«Slow fashion» er en ny trend. Det heier vi på, fordi vi er helt nødt til å gå en annen vei. «The slow fashion movement» har oppstått som en motvekt til den globaliserte moteindustrien. Målet er å bremse ned farten på produksjon og forbruk, ved å endre praksis langs hele verdikjeden – fra bønder til designere, produsenter og forbrukere. Det betyr ikke nødvendigvis at vi kjøper må være bærekraftig produsert fra A til Å. Det kan bety at vi kjøper mer brukt og vintage, at vi støtter opp om lokale og norske produsenter og ikke minst at vi lager endel av våre egne klesplagg.
Jeg forsøker å strikke i naturfibre, selvfølgelig med noen unntak, men det er en god verdi. Det finnes et mangfold av produsenter og forhandlere av garn. Alt fra store kommersielle selskaper til enkeltstående småskalaprodusenter. Opptatt av dette ser vi begge frem til å utforske det mangfoldet av garn som produseres og selges her i Norge. “

Det som skjedde var at små blemmer poppet frem på fingrene og ved juletider i fjor ble det klart at dette var eksem, Det var relativt aggressivt og gjorde det en lang periode håpløst å strikke. Det tok sin tid før det ga seg, men etter et par måneder øynet jeg muligheten til å ta frem strikketøyet igjen. Jeg er som jeg skrev i innlegget mest glad i å strikke i norsk ull så det var et “ullprosjekt” som ble plukket frem. Relativt raskt poppet blemmene opp igjen og jeg begynte å lure på om jeg var blitt allergisk for ull. Jeg prøvde meg på å strikke med bomulls vanter men det ble bare stress!

Så strikketøy ble liggende og hendene holdt seg frie for eksem hele våren og sommeren. Strikkelysten ble ikke borte og for en uke siden valgte jeg å ta frem et prosjekt med . Jeg tenkte det kunne være snillere mot fingrene. Det var det imidlertid ikke! Etter et par timers strikking poppet blemmene frem igjen akkurat der tråden ligger mellom fingrene. Det eneste jeg tenkte var f…… et ord jeg sjelden tar i min munn.

Nå, to år sener er strikketøyet pakket bort og nydelig garn ligger urørt i kasser. Det var ikke meningen at det skulle bli sånn. Jeg storkoste meg virkelig med strikking, sying av “strikkebager” og en forsiktig start med å lage egne mønstre. En er siste sjanse å forsøke en “barrierekrem” og se om det hjelper. Et råd fra hudlege så jeg krysser fingrene!
Du finner meg på Instagram;
Velkommen er du også til å følge min FB gruppe;
https://www.facebook.com/groups/334892231659146
YouTube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw


Ja, jeg gjør det! Jeg hater regn, jeg hater tåke, jeg hater lavtrykk og jeg hater våt kulde som sprenger seg inn i kroppen.
Det “sies” at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlig klær sier folk og det stemmer sikkert for mange. Det er ikke sant. Det finnes definitivt dårlig vær, det finnes sikkert gode klær, men dårlig vær gir vonde ledd både her og der! Sånn er det når en har revmatisme og “kjenner det på gikta” når været blir vått og grått. Det er nemlig en grunn til at ordtak/utsagn fester seg i språket. Folk har i generasjoner “kjent det på gikta” når været snur. Gode klær holder nemlig ikke gikta ute.

Da er det selvfølgelig ekstra koselig å krype under et teppe, tenne stearinlys og drikke kakao. Sitte varmt og tørt å se på ruskeværet. En kan imidlertid ikke bare sitte inne. På tross av fler og fler ordninger med netthandel og hjemkjøring av varer må en kropp faktisk bevege seg for ikke å råtne helt bort og noen ting må faktisk handles utenfor heimen. Da må en faktisk ut av døra og ut i regnværet i ny å ne, men liker jeg det? Definitivt ikke!

Da er det langt bedre med vår og sommer, spesielt her i Larkollen hvor vi er bortskjemt med svært godt vær. Det er godt å bo her helt fra april til slutten av september. Da er det slutt på moroa, og Yr bekrefter det jeg føler. De siste 30 døgn har 16 av de vært nedbørsdøgn. Det høres kanskje ikke så mye ut, men Bergen har den samme perioden hatt 17 døgn med nedbør. Det er ganske nedslående for en som hater regnvær. Så skal det selvfølgelig sies at antall millimeter regn er betydelig større i Bergen enn i Larkollen.
Så her sitter jeg i vest og hører regne plaske på utsiden. Jeg har innsett at jeg trenger en tett men lettvint regnjakke som jeg “gidder” å ta på meg når jeg skal korte turer ut. Her blir en jo “blaut” bare av å gå fra døra og ut i bilen!

Reklame | Hollies
Noen ganger kjenner jeg på fortvilelse over at nattesøvnen uteblir. Det er gjerne i perioder der jeg opplever at netter blir til morgen før kroppen verkende og utslitt kapitulerer og sklir inn i en tilstand mellom søvn og utmattelse. Det er krevende når det står på men går som regel over etterhvert.
Så kommer de periodene der kvelder strekker seg laaangt inn i natte fordi det er så utrolig deilig å sitte helt alene i stua og høre stillheten fylle hele huset. Det er nydelige øyeblikk. Øyeblikk helt uten ytre krav om tilstedeværelse, konversasjon eller aktiv lytting. De er små, litt ulovlige, og de er bare mine!

Tidvis, som tordenvær, kommer de aller værste nettene dundrer inn. De som på alle måter jager alt håp om søvn av banen. Det er sånne nettene når søvn fortrenges litt sånn hesblesende og panisk fordi dagen freidig “forsyner” seg av de hellige nattetimer. Dager der for mye skal gjøres på så alt for få timer . Da viker søvnen plass for “hverdagsmas” og håpet om å hvile renner ut i sand.
Å det er disse gangene jeg virkelig kan kjenne frykt. Jeg mister alt håp om søvn og hvile. Hjernen skriker etter tid til å hente inn “det tapte” i timene som bare går og går., og går og går! Ufyselige morgener kommer deisende og jeg må tidlig opp. Tidlig opp selv om kroppen kjennes lammet ut og hodet verker.
Det er da jeg jobber for å skape endring. Jobber for å finne små pusterom der jeg korte øyeblikk kan skru ned tempo og stenge verden ute. En time her og en time der med ro. Litt sånn hurtigladning frem til neste ordentlige pause. Sånne små øyeblikk gjør dagen litt lettere, sånne øyeblikk er som gull!

Reklame | Cellbes
Her sitter jeg her og blar i gamle minner mens høststormen herjer utenfor vinduene, og om 10 dager går turen endelig sørover igjen! Jeg befinner meg i Bergen og her herjer både vind og regn virkelig! Det er liksom ikke tvil om at det går mot en våtere og kaldere årstid! Da er det lov å drømme seg bort!
Du finner meg på Instagram;
Velkommen er du også til å følge min FB gruppe;
https://www.facebook.com/groups/334892231659146
YouTube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw
Cellbes – badedrakt//Cellbes – badedrakt//Cellbes – badedrakt//Cellbes – badedrakt

Jeg husker veldig godt hvor jeg var da landet stengt ned. Jeg hadde det nemlig særdeles travelt med å komme meg hjem i fra Spania. Gubben og jeg nøt varmen på “Solkysten” med planer om å være i fire uker tilsammen. Vi er så heldig å bli invitert med til “varmere strøk” to ganger i året. Gjestfritt åpner familie sine dører og gir oss mulighet til å sol og varme når høsten setter inn og “en kjenner det på gikta!

Nå som grensene gradvis har åpnet våger vi oss nok en gang ned til varmen igjen, og vi gleder oss som unger! Mange av oss har “sittet helt stille i båten” og holdt oss pent innenfor landets grenser til til vaksiner er satt og reiserådene åpner opp for oss med “koronapass”. Litt uvant å måtte ha for å bevege seg over landegrensene, men det gir en viss frihet i denne smittesituasjonen som etterhvert har blitt endel av hverdagen.

Så nå sitter jeg her og blar i gamle minner mens høststormen herjer utenfor vinduene. Jeg befinner meg i Bergen og her herjer både vind og regn virkelig! Det er liksom ikke tvil om at det går mot en våtere og kaldere årstid! Jeg kan imidlertid telle ned dager til jeg på ny kan vende nesen mot varmere strøk!

Å hvor er varmere strøk? Jo en liten landsby, eller der var en gang en liten landsby sør for Fuengirola. Midt på Costa del Sol ligger La Cala ved kysten mellom grensene til Fuengirola i øst, og Marbella i vest. La Cala de Mijas er en del av Mijas kommune i provinsen Málaga i Andalusia i Sør-Spania. Første gang jeg var der var i 1992, da bodde min søster der. Nå bor min bror der om vinteren og åpner dørene for solhungrige turister som oss. Etter halvannet år i “karantene” er det to som gleder seg som barn til å reise nedover om bare 10 dager!
Du finner meg på Instagram;
Velkommen er du også til å følge min FB gruppe;
https://www.facebook.com/groups/334892231659146
YouTube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw
