Vi leser stadig i avisene at antall uføre går opp og at det kan gi alvorlige økonomiske konsekvensene for velferdssamfunnet. Det er helt klart et viktig perspektiv når en tenker på de gode velferdsordningene vi har i dette landet. De skal nemlig finansieres på samme måte som alt annet i samfunnet.  

Norge som samfunn, har en privat og en offentlig sektor med tilhørende inntekter og utgifter. Som ufør i dette landet er jeg å anse som en utgiftspost i offentlig sektor. De av oss som er for syke til å stå i arbeidslivet enten det er full stilling, deltidsstilling eller tilpasset arbeid har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette sikkerhetsnettet er en av mange grunnsteiner i den norske velferdsstaten.  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

At det offentlige i en rekke land sikrer sine innbyggere mot skader, sykdom og arbeidsledighet er en type velferdstiltak som går under betegnelsen sosialforsikring og har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Historisk startet sosialforsikring i Europa og England i begynnelsen av 1600-tallet med fattiglovgivningen – Poor Law Act – i 1601. Man skulle ta vare på de fattige og syke. I Norge fikk vi fattiglover først på midten av 1800-tallet. Det var faktisk fremveksten av industrisamfunnet som motiverte dette. 

Etter hvert som industrisamfunnet vokste frem, ble mennesker mer sårbar mot inntektstap fordi det faktisk fratok den enkelte muligheten til å overleve. Som industriarbeider var det ikke mulig å overleve  ved hjelp av selvberging som tidligere generasjoner hadde gjort.   

Under krigen vokste det i Storbritannia en tanke om at staten hadde et ansvar overfor alle borgere når det gjaldt å sørge for en garantert minsteinntekt og grunnleggende helse- og omsorgstjenester for yrkesaktive og yrkespassive. Velferdsstaten er altså ikke et norsk fenomen alene, men en europeisk “oppfinnelse”. 

Så la oss holde oss til den industrielle sjargongen. Med fremveksten av industrisamfunnet utviklet en stadig nye og mer moderne produksjonsmidler/maskiner. Noen maskiner hadde kort levetid og ble skiftet ut raskt, mens andre ble vedlikeholdt og reparert. Det var nemlig god investering for bedriftseierne. Men også maskiner har en maksimal levetid og skrotes til fordel for nye som fungere bedre eller som er mer effektive. Skroting av produksjonsmidler/maskiner er noe de fleste kan forstå at må gjøres og samfunnet lever godt med det.  

I dette bildet kan man velge å se på arbeidskraft som et viktig produksjonsmiddel selv om samfunnet mer og mer blir mekanisert og datastyrt. Samfunnet trenger, enn så lenge, mennesker for å bidra til produksjon og økonomisk vekst og mennesket trenger samfunnet for å  han noe å leve av og leve for.  

Som mekaniske produksjonsmidler trenger også vi mennesker vedlikehold og reparasjon. Det at også mennesker trenger dette, er en faktor som ofte utelates fra budsjettene. Vi mennesker blir først en utgiftspost når forebygging ikke lenger er nok til å holde oss i full drift. Da faller vi inn under stadig voksende og omdiskuterte utgiftsposter som reparasjon eller skroting. Det er, som sikkert mange bedriftseiere kjenner, til en stor utgift å tapsføre. De har imidlertid kunnskap om og oversikt over de verdiene som faktisk er skapt frem til skroting. Det er med i totalregnskapet. 

Som menneskelig arbeidskraft opplever jeg i liten grad at samfunnet har en total oversikt over hvert enkelt menneskes faktiske verdiskapning. Fra vi er arbeidsdyktige bidrar vi i samfunnet med vår kompetanse og arbeidskraft. Det måles faktisk i regnestykket. Samtidig som vi er i jobb stifter vi familie, føder barn, sosialiseres og tar vare på familie og venner. I tillegg engasjerer vi oss i fritidsaktiviteter, foreningsliv, politikk eller frivillig arbeid.  

Innenfor økonomien sees ikke dette på som lønnsom produksjon, det defineres som “reproduksjon”. Vi skaper ny arbeidskraft og vi vedlikeholder allerede eksisterende arbeidskraft. Man kan i grunnen si at vi som produksjonsmidler vedlikeholder oss selv men det kommer altså ikke frem som faktisk verdiskapning i vår samfunnsmodell.  

Frem til jeg var 45 år tok jeg ansvar for vedlikehold, reparasjon og reproduksjon helt selv. I oppstarten ble jeg, som produksjonsmiddel, utsatt for skader og dårlig vedlikehold. Det forhindret imidlertid ikke at jeg produserte som forventet.  

Når det dukket opp slitasjen evnet jeg å vedlikeholde det nødvendigste for å holde produksjonen oppe. Jeg giftet meg, fødte barn, var sosial og tok vare på familie og venner. I tillegg engasjerte jeg meg i fritidsaktiviteter, politikk og frivillig arbeid. Jeg gikk for full maskin! 

Etter hvert begynte det å knake i sammenføyningene. Drevet av troen på at jeg bare hadde egne krefter til rådighet for vedlikehold og reparasjon, ble belastningene bare større og større. Jeg klarte ikke å holde tritt med problemene som dukket opp. Verken de fysiske eller de psykiske. Jeg hadde drevet mitt eget maskineri for hardt og “kræsja”! I tillegg var noen av delen ødelagt. Produksjonsmiddelet Nina-Elizabeth Ingleson synes  ha fått alvorlige skader. 

Jeg ble undersøkt og det ble vurdert om jeg lot meg reparere eller delvis settes i stand. Kost/nyttevurdering fortatt av fagfolk tilsa at jeg i beste fall at jeg ville kunne yte 10 %. Det er veldig lite og det er svært få steder i vårt samfunn ser nytten av et produksjonsmiddel med så lav ytelse. Jeg ble skrotet derfor skrotet fra arbeidslivet.  

Jeg opplever imidlertid ikke at den produksjonen og reproduksjonen jeg har stått for frem til tidspunkt for skroting er viktig i totalregnskapet. I samfunnets øyne er jeg nå en utgiftspost, et samfunnsproblem. Blåst bort er all verdiskapningen jeg faktisk har bidratt med frem til fylt 50. De resterende 10 % av min funksjonsevne bruker jeg til å vedlikeholde og kose meg med familie og venner. Jeg er fortsatt en del av maskineriet ved å legge til rette for, vedlikeholde og stimulere til økt produksjon/reproduksjon hos de som fortsatt er i arbeidslivet. 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».